Pandoras eske åpnes og overraskelser kommer og går over til å bli hverdagslige glimt av ro og uro, når livet erfares.
Fokuseres det kun på det trygge kjente og nytt ikke våges, så befinner det levde seg i den fortid hvor oppdagelsen av det gjentatte ble kjent.
Frykten for lidelse er fengselet som fort begrenser det levde til å bli værende i fortiden og ikke våge å leve det livet som kan leves.
Når livet modig kan erfares med absolutt alle nyanser av utfordrende bra og dårlig innhold, så vil hver og en kunne forstå de andre mer ærlig, ved å akseptere at det levde skal inneholde alle våre begrensninger og utfordringer som skal oppdages.
Alle som liker å skyve unna det vanskelige og ikle seg sitt allmektighetssyndrom, fornekter virkeligheten helt til virkeligheten presser seg naturlig på eller noen får formidlet det faktiske og den allmektige masken løftes noe bort.
Når vi aksepterer det livet som vi erfarer, så oppdages det vonde på en måte som ikke gjør oss til ofre av det levde, men som et levende flott individ som naturlig erfarer alle sine "flotte" begrensninger og utfordringer.
Hver og en skal ikke bare like hva som erfares, men hver og en kan bevisst håndtere hva som helst, ved å løse det faktisk erfarte så godt det er mulig.
Husk igjen å være oppmerksomme på allmektighetssyndrommet i hverdagen, i parforhol, i foreldrerollen og det levde, det er ikke bestandig det beste er slik det alltid har vært..!
Grip forståelsen av hva begrensningene og utfordringene bringer av læring, fjern skyld og skam ved å ærlig leve det liv som faktisk er her og nå, så oppdages mer takknemlighet for det faktisk levde liv.