Hvorfor gjør vi ting vi vet er idiotiske?

Hvorfor gjør vi ting vi vet er direkte livsfarlige?

Vi vet at mobilen i hånden bak rattet gjør oss til blindebukker i 80 km/t. Vi vet at alkohol verken er bra for leveren eller nattesøvnen. Og vi vet utmerket godt at en hodeskade på sykkel ikke lar seg fikse med en god hårdag.

Likevel gjør vi det. Igjen og igjen. Hvorfor er gapet mellom det vi vet og det vi gjør så enormt stort?

I en lokalavisartikkel nylig pekte psykolog Ragnhild Bø på to mekanismer som forklarer hvorfor vi oppfører oss som ulogiske vesener:

• Nåtidsskjevhet: Hjernen vår er programmert til å overvurdere øyeblikkelig belønning og undervurdere framtidig risiko. Pilsen med venner gir umiddelbar kos her og nå; fyllesyke og helserisiko er et problem for «framtids-meg».

• Kognitiv dissonans: Når handlingene våre krasjer med fornuften, oppstår et ubehag. I stedet for å endre handlingen, endrer vi forklaringen: «Jeg må bare svare på denne ene meldingen fordi det haster» eller «Man kan jo ikke leve som en helsefrelst asket heller». Vi rasjonaliserer bort faren for å bevare godfølelsen.

Det handler sjelden om mangel på kunnskap, men om bekvemmelighet og impulskontroll. Hvis vi vil endre adferden, nytter det sjelden med mer pekefingermoral. Løsningen ligger i å gjøre uvanene mer tungvinte: Legg mobilen fysisk i baksetet, eller la være å ha fristelsene stående framme.

Hvilken «idiotisk» ting vet jeg at jeg burde slutte med, men gjør likevel?