Hvorfor gjør vi ting vi vet er direkte livsfarlige?
Vi vet at mobilen i hånden bak rattet gjør oss til blindebukker i 80 km/t. Vi vet at alkohol verken er bra for leveren eller nattesøvnen. Og vi vet utmerket godt at en hodeskade på sykkel ikke lar seg fikse med en god hårdag.
I en lokalavisartikkel nylig pekte psykolog Ragnhild Bø på to mekanismer som forklarer hvorfor vi oppfører oss som ulogiske vesener:
- Nåtidsskjevhet: Hjernen vår er programmert til å overvurdere øyeblikkelig belønning og undervurdere framtidig risiko. Pilsen med venner gir umiddelbar kos her og nå; fyllesyke og helserisiko er et problem for «framtids-meg».
- Kognitiv dissonans: Når handlingene våre krasjer med fornuften, oppstår et ubehag. I stedet for å endre handlingen, endrer vi forklaringen: «Jeg må bare svare på denne ene meldingen fordi det haster» eller «Man kan jo ikke leve som en helsefrelst asket heller». Vi rasjonaliserer bort faren for å bevare godfølelsen.
Det handler sjelden om mangel på kunnskap, men om bekvemmelighet og impulskontroll. Hvis vi vil endre adferden, nytter det sjelden med mer pekefingermoral. Løsningen ligger i å gjøre uvanene mer tungvinte: Legg mobilen fysisk i baksetet, eller la være å ha fristelsene stående framme.
Hvilken «idiotisk» ting vet jeg at jeg burde slutte med, men gjør likevel?

