Egen glede ... er å se ... et smil ...

Egen glede, er for meg når alt ligger til rette for at alle har det fint.

Skulle noen ikke velger å ta i bruk muligheten, så aksepteres det, men reflekterende streif tanker dukker opp med en eim av hvorfor - er det mitt verdisyn som har noe ubalansert fokus, eller er dèt tilrettelagte ikke synlig nok.

Verdiunderlaget som hvert individ har i roten av alle handlinger og tanker, er stadig i utvikling og veien frem har ført til forskjellig vektlegging av fasene som er erfart.

Observasjonsevnen er en av de store basis produktene i reisen i livet og her er alle utstyrt med samme utgangspunkt, men ofte kan endrings vegring være dempende på nysgjerrigheten og blende ned muligheten for innsikt og dermed toner ned gleden over å observere og sanse nuet.

I denne tilslørte disen, så er det veldig lett å trekke kjappe og lite innsiktsfulle slutninger, som kun har kunnskap hentet fra egen sfære.

Det å evne og leve seg inn i hva som erfares og ydmykt tildele situasjonens deltakere evne til å handle ut fra større innsikt enn hva øyeblikket presenterer, det er en egenskap som fremmer respekt og ærer evnen til å se et større perspektiv.

Navlebeskuende utsikt er egentlig ganske deilig, det å ha definerte grenser og omfang, hvor sannheten er det som opererer innenfor de nevnte begrensninger. I en slik fremstilling er det lett å utbasunere absolutte sannheter om tingenes tilstand innenfor nøtteskallet.
Fra et fugleperspektiv, så blir helheten latterlig ute av kurs, hvis rammeverket for nøtte tilværelsen skulle være gjeldende for den store helhet.

Med et ømt og ydmykt syn på intellektet, så er tankekraften både den hardeste og mykeste basisen i tilværelsen, men allikevel den mest fleksible, om den tillates det. Forsiktig nysgjerrighet er en god fremferdsel, da tilværelsen vår blir godt rammet inn fra vugge til grav. Hvis vi ikke skotter over gjerdet som representerer innrammingen, så ser vi ikke annet enn det trygge. Det utrygge kan derfor oppleves truende, hvis det presenteres i en veldig pågående form.

Våge er noe alle ønsker, men egenskaper som dempes med konsekvensanalyser og styrt nysgjerrighet innenfor rammeverket. Det å føle mestring av det kjente, er en tilfredsstillelse som fremyndes av medier på veiene av samfunnramme premiss setterne. Det å ha en undertrykt gnagende nysgjerrighet, er følelser som døyves med høy fokus på mediestimulans.

Det å oppdage nyanser fremstilles som store skritt for menneskeheten, mens ren nysgjerrighet som utfordrer de kjente konvensjonene, dysses ned og omformuleres til felles akseptable dimensjonerte forhold som passer inn som en tilpasset oppdagelse av det ukjente. Dette stimulerer til forsiktig ramme press og en massiv stagging av hordene, samtidig som utskuddene får oppmerksomhet som skal inkludere tankeutbruddet og styre kraften innenfor nøtteskallets kontrollerte utvidelse.

Egen glede er dermed todimensjonalt, mestring og lykke innenfor aksepterte rammer og nysgjerrighet som oppdages.

Det å se et smil, er en sann glede som gir meg selv lyst til å smile - Smil kjære dere, bare smil av livets lyst, så garanterer jeg at jeg skal smile tilbake.

Underveis tanker . . . . . . .

Det å komme løpende er en fysisk konkret hendelse, men det å billedlig fremstille en hendelse rekke som løpende, er et personlig tolkbart perspektiv.

Bare det å forsøke å gripe tak i tidsbegrepet og kjenne alt og ingen ting, er en allmektig opplevelse av absolutt alt og ingenting. Det å fremstille øyeblikket med referanse i hva som har vært og hva som skal komme, er vanskelig for evnen til å fange følelsen av tidens løp og dimensjon - når våre fremtidige astronauter returnerer fra turer ut i det dype rom, tilbake til en betraktelig eldre planet og ikke minst familie og kjente.

I det ubeskrivelige tidsrommet, så kommer ordene løpende i en sakte og taktfast fremtoning, selv om rytmen er mer preget av fenomenet "alle rariteter som spiser opp minuttene", selv om det florerer massevis av minutter i løpet av korte og lange stunder.

Ferden er et kontinuerlig hav av sekunder og minutter, samt en time i ny og ne. Sekunder kan periodisk oppfattes som nedfallsfrukt, de ramler uforutsigbart, mens minuttene er mer håndter bart, selv om enkelte minutter oppleves som raskere enn andre minutter.

Med blikk for sekunder og minutter, så skuer vi fremover og ser på en tidshorisont som fremstår som ytterst forskjellig for alle som skuer i samme retning. Dine og mine sekunder har klokke messig den samme takten, men opplevelsen er sterkt knyttet til tidsforvaltningen i øyeblikket, den som har anledningen til å sanse sekundene fult ut, vil oppleve masse tidsplass mellom hvert nye sekund. Det rake motsatte vil oppleves som et ras av sekunder som presser minuttene fremover i rakettfart.