Evig eies ikke kun livet i den mirakuløse perioden som faktisk er her og nå, hvor før og etter bare er en naturlig følge av hva som faktisk skjer i øyeblikkene.
Øyeblikkets forståelse inneholder begrensede innsikter fra den nære kollektive hukommelse og fornemmer noe ubeskrivelig mer både før og etter, samt utenfor og langt innenfor det definerte.
Mystikk utenfor rammene har ofte form som gjenfortalte eventyr eller manipulerte tankerekker med tilgjort innpakning og tenkte gevinster. Hvor evnen til å legge bort enhver forvirret beskrivelse fra gjenfortalte tenkte tanker, fra et utvalg samlinger satt sammen mellom permer i en forklart forståelse av hva som naturlig ikke vites, hvor kraften i det overbevisende fremføres som styrte leveregler, som letter administrasjonen av atferd.
Modig mobilisere en ureddhet til å stirrende sannheten i hvitøyet, er å hilse mildt den siste tiden like mye velkommen som den første delen naturlig hylles som noe flott håpefullt.
Det uredd naturlige er å kjenne det helt naturlige gode i veien mot det siste, som alltid vil grense opp til det forståtte og som forlengelse av alt det påbegynte.
Målet er hverken start eller stopp, det er veien frem som faktisk blir det levde.
Det levde har betydning for hvordan forståelse utvides til å inkludere mer enn hva som var, uten eventyrlige avledninger som ikke løfter kjennskap forbi det som allerede er forstått.