Del III (veien blir til med føtter som setter avtrykk):
De silkemyke stegene har underveis sakte blitt mer robuste, bit for bit og med periodiske gigant klyv herdes flaten som tråkkes ned, smil kjempes frem fra naturlige reflekser.
https://pixabay.com/
Stolt skotter øynene tilbake på sporene som ikke lenger er,
med glemsel som nødvendig verktøy for håndtering av vemmelsen i minner fra de numne tilbakelagte steg.
Oppdagelsen av omgjort glemt i en mer forkrøplet og forvrengt fremtoning, vises med en forventet innpakning av andre glemte steg, hvor hva som bare var, nå er blitt masse fragmenter av konsentrert forvirring.
Henter frem kraften som våger å se på hva som virkelig har vært og kjenner et modig smil bre seg innvendig.
Generasjonen som igjen bygger opp det som har vært revet ned, hvor det karres og legges til rette for kommende eksemplarer av arten. Enhver kan overlevere gode forutsetninger som prissettes eller ei, som en stafettpinne hvor det alltid forventes levert bedre enn mottatt.
De som forvaltet ideen bak det som lå i å bygge opp, ga konturer til et furet ansikt, så kom den generasjonen som er øvd opp til å finne flyten i laget som stables oppå grunnmuren fra generasjoner før.
Canapé generasjonen, et produkt av godt ment, basert på opplevde bedre tider enn nært gjenfortalt. Der hvor de sofistikerte tanker fant rotfeste i en tilværelse av svømmende underlag, hvor utagerende overfladiske verdier ble etablert ved å kombinere eget forgodtbefinnende og eksperimentelle løse rammer for fremtidens håpefulle.
Dessertgenerasjonen sin frem ferdsel som svimle individer, med roterte tanker i motfase og tillært realitet som det selvfølgelige og hvor rammeverket var behagelig støtte til de vaklende utviklingssteg. Når lag på lag bare stables over og over, så peker pilene mot himmelen og blikket løftes mer og mer, som en giraff vaier hodet i tynn luft, så konstateres det avstand til fotfeste. Utvikling blinder all enkel lyst, for hverdagsfest blir det vanlige, selv når dagene pusles sammen uten biter som passer sammen.
Realitetens lurte generasjonen, er ungdom som vokser opp i sus og dus, men hvor den videre ferd er som en uferdig bro, over et av livets dype juv.
Fra fugleperspektiv ser det ut til at opphavets nærhet er nærmere enn noen liker å være klar over, til og med uten bjellesauen, så "rauser" sau på sau ned i juvet, ut forbi der den uferdige broen ender i tomme luften.
Kraften i nytt forstått, er hva som bringer påkledde individer fremover og hvor ungdomsopprør skaper friskhet til det kommende.
Dagros har det så fint og tar imot det som er tilrettelagt, når maveluka åpnes for å tilsette fordrøynings mirakel, hvor hånden som ikke direkte stikkes inn gjennom luka tilfører riktig mengde og funksjonalitet - så håndteres det som skal fordøyes, uten å bruke det vanlige maskineriet.
... mitt korstog for håpefulle smilende munnviker fortsetter i den siste delen også …