De første URO oppgavene

Etablering av forståelse er for meg veien videre inn i alt nytt, hvor det å strekke egen handling utenfor de nære trygge rammer gir ny mening - En åpenbar tilnærming som dulter borti mange tankerekker om at det er slik og sånn det burde gjøres og hvor resultatet forsøkes malt frem som en beroligende tanke om hvordan det vil bli.

Klarer tidvis å riste bort tanken om hvordan tiden der og da forventes å bli og heller kjenne på fornemmelsen av at dette kan bli riktig og til og med flott.

Gikk først løs på oppgaven om å ikke dokumentere absolutt alle gjøremål som naturlig kommer innen rekkevidde, en nokså grei og overkommelig aktivitet å gjennomføre, da det egentlig ikke var så alt for mye av gjøremålene som var av andres ansvar og dermed dukket det opp en våkenhet rundt hvordan arbeidsdagen egentlig er.

Har faktisk funnet en middelvei, hvor jeg fortsetter med notater som sikrer at jeg enklere fortsetter fra det punktet hvor gårsdagen skal kunne gi videre fart i de gjøremålene som naturlig fortsetter i den kommende etappe, for å sikre en enklere håndtering av arbeidsoppgaven for meg selv og en mulig metode for å overlate utførelsen ved ferie og fritid.

Så oppgave nummer to, hvor oppriktige ord om viktigheten av betydning og inspirasjon fra eksemplene i det faktiske levde skulle fremføres uten etterfølgende ord om tanker. En vanskeligere øvelse, både fordi naturlige perioder med forkjølelse har vært tilstede og det å finne tidspunkt som harmonerer og ikke forstyrrer belastende.

Fant inngangen og konsentrasjonen om å ikke skulle fylle ettertiden med masse snak, passe fornøyd med både oppriktig innhold og tilstrekkelig fokus på å gi rom for hva som kom.

Klarte ikke helt å holde håpet og forventningene borte, men fikk til en fyldigere videre snakk, hvor temaet naturlig bare ble pratet mye mer om.

Ser enkelt at det oppstår masser av motstand, hvor lysten til å løse gamle vaner på en annerledes måte bare blir kjempe bra.

UROskolen

Første UROskole time ...

En hyggelig erfaring som inneholdt oppdagelse av min egen fot i gulvet som fikk all min oppmerksomhet, hvor det kunne kjennes på en hard treff flate og deretter en spredende varme, som så gikk over i prikking.

Forflyttet oppmerksomheten til leggen ved å kjenne en svakere fornemmelse av varme og deretter prikking, det å føre oppmerksomheten videre opp til kneet, hvor det var ennå svakere tendenser av varmt og svak, svak prikking. Så var det opp til pusten og her ble det ikke samme evne til å holde på oppmerksomheten, for her tørnet tankene inn i forventninger om at pusten skulle være slik og sånn.

Dette var en flott konkret aktivitet etter velkomst og introduksjon til hva konseptet er, en skole og ikke noen behandling, hvor rammer og omfang ble skissert på en måte som jeg kunne gjenkjenne fra tidligere lyttinger til podcastene fra UROskolen.

Hvor uroen befant seg ble neste tema, her ble forståelsen av utfordringene mine som jeg mente var oppdaget snakket om, hvor jobb ble det enkle første, da det føltes mer konkret og noe ufarlig, da relasjons landskapet var der det kjentes aller mest urolig.

Det å utfordres på å være stille og ikke være proaktiv, var utfordrende på flere måter.

Bare det å la ting være som de er, ved å ikke dokumentere og la ansvar ligge der ansvaret ligger, hadde mye elementer av manglende komfort.

Så den enda vanskeligere utfordringen å skulle si det som kjennes mest oppriktig direkte og bare være stille etterpå, ga umiddelbare strittende tanker.

Etter noe tid og noen ord og setninger om mer av det utfordrende, så ble det greit å tenke tanker om å utføre det foreslåtte, om å ikke måtte dokumentere eller ta oppgaver utenfor eget virksomhetsfelt. Så gjenkjentes en indre motstand av oppgaven om å oppriktig si de gode sannferdige ordene som betyr aller mest og klare å romme stillheten etterpå og la det bli som det blir.

Utfordrende tanker overveldet og fylte hodet med absolutt alt som kunne tenkes i et super raskt tempo, som virvlet og rev i det komfortable med det å være meg.

Så godt å faktisk forstå mer av hva som fortelles og beskrives av deltagerne i URO podcastene, ble bare så godt overveldet av stemning og ro som fylte tilstedeværelsen.

Får øyeblikker av forståelse av sann glede i å møte noen som har egenskaper som kan utfordrer på en så lun måte.

Hvordan skal dette gå, er tanken som streifer og så treffer, for dette kjennes som noe urealistisk flott, hvor en fin svimmelhet kan fornemmes.

Med en avsluttende god klem, er det utrolig godt for meg å kunne si at vi sees igjen, for dette har vært mer levende enn tenkt.

Kan kjenne på gleden over å ha tatt initiativet til å ville forsøke noe annerledes og truffet et fantastisk flott menneske som jeg mest sannsynlig ikke hadde truffet ellers, et frydefullt øyeblikk.

https://uroskolen.no/