Definisjon "Stille sone", er ikke bestandig åpenbar.
Tegn med en mobil som har rød strek, er forholdsvis uttrykksfull, men ikke presist.
Er det ikke lov å motta og utføre samtaller, hva med tekstmeldinger og hvordan mottas digitalt lesing av e-bøker på det tidligere nevnte apparatur med strek over?
Noe utydelighet som føyes inn i rekkene av hva ordene "Quiet zone" egentlig inkluderer.
Kan ikke et forkjølet individ plassere legemet sitt i en slik tilstand, pga potensielt hosteforstyrrende aktivitet og er medbrakt håndduk å anses som er støyredskap.
Hvor går grensen til stemmevolum, ikke høyere enn taleinformasjon eller lukkesystemers meldesignal?
Noe opp til enhver, men hva vil opp til enhver si. Dagsform for toleranse, naturlig grinebitteri eller bare selvutnevnt sheriff etter eget fortolket.
Fantastisk avslørende for hvem som bare ønsker å utøve, når mobilen kimer i vilden sky fra samme individ som ønsker å regulere omgivelsen. Noen har regler for andre som ikke inkluderer en selv, fantastisk grunn personlighet, som avslører vondt i det indre.
Når det vonde i egen sfære tar overhånd, så oppdages dette ikke før munnen har reagert på ukontrollerte mekanismer, som døyver egen utfordring, ved å stikke fingeren inn i siden på individet som defineres som årsak. I en form for selvjustis i en vigilante fremtoning, blir utagerende handling medisin for egen uforstand.
Tilbake til tydeligheten i det oppfattede, Hvor mye sier et skilt, så mye som kulturen tillater og hvor romslig det naturlig er å ivareta omgivelsen til andre.
En direkte og allment forstått utøvelse, er fantastisk vanskelig. Spesielt i et sammenblandet samfunn, men når kun etnisk norske er samlet i sonen, så overrasket mitt sinn av hvor komplekst sammenblandet det hele egentlig er. For noen mennesker er flerkulturelt innstilt og distansert fra gammel toleransen.
Så godt å se, men så fortvilenes å skjønne, at verden har mange lysår å gå føre tolleranse er oppnådd, uavhengig av personlig utfordring.
Neste gang jeg igjen befinner meg i stille sonen, så vil jeg igjen prate lavt, ikke snakke i mobil, ei heller la den ringe forstyrrende. Jeg kommer fortsatt til å lese e-bøker og svare SMS'er i det stille, selv om dette utfordrer signalet som skiltet gir.
Jeg kommer til å tillate meg å leve i en form for harmoni med omgivelsen og så har omgivelsen rett til å korrigere meg, om det forstyrrer den indre ro.
Så deilig å være et individ, så deilig å være tilstede i sammen og jammen er det morsomt å oppdage andre sine tydelige problemer. Kanskje verden blir bedre om vi snakker om problemene og ikke tilslørte utfordringer.