Fennomenet med påtvunget læring, opplever jeg ikke gir best entusiasme eller resultat, mens kraften i inspirert nysgjerrighet og genuin interesse bare oppleves som selvgående og oppslukende god kraft.
Hvordan de mest åpenbare utdatterte aktiviteter bare automatisk kan omgjøres til dårlige nye tiltak, som er frakoblet ny forståelse, er interessant (for å si det politiskt korrekt om leksers opphav og videre lekse-adopsjon).
Leonardo.ai: Kraften i inspirert nysgjerrighet og genuin interesse.
Hva som er hjemmeleksens opphav og funksjon, blir mitt åpenbare spørsmål til megselv og søkefeltene.
Her forsøker jeg å bruke tilgjegelige kilder og verktøy, for å se om det finnes svar som er forståelig via søk i ChatGPT og Gemini + Wikipedia artikler og tilhørende lenker.
Begrepet lekser:
Begrepet lekser:
Definisjonen av "Hjemmelekse" fra de to nevnte kunstig intelligens søkemotorene og oppslagsverket Wikipedia.
Gemini: Hjemmelekse er skolearbeid som elever får i oppgave å gjøre utenom skoletiden, typisk hjemme.
ChatGPT: Hjemmelekse er oppgaver som elever får fra skolen og skal utføre hjemme, vanligvis etter skoletid. Disse oppgavene er en del av den pedagogiske prosessen og har som formål å styrke læring og forståelse av emnet som er blitt undervist i.
Wikipedia: Beskriver lekser på samme måte som de kunstige inteligensene, men utdyper om opphavet til lekser - Opphavet til lekser i Norge er fra tiden hvor man hadde omgangsskole hvor lærerne reiste rundt fra bygd til bygd, og elevene fikk da oppgaver å arbeide med i de ukene det ikke var skole i deres bygd.
Allerede ved starten av fremstillingen så fremstår lekser som et mindre heldig verktøy, da beskrevet læringsarena utenfor veiledningens rekkevidde, åpenbart skurrer når ansvaret overlates til elevens evner til å formidle forstått eller innsikt i hva som kan fremstå forvirrende.
En form for "Self-Service" hvor føringene fra punktene i lærerplanen ligger til grunn, hvor eleven da skal forstå disse forutsetninger og omsette det "åpenbare" som grunnmur i sin videre lekse læring ...
Puh, alle og enhver kan bli skremt av å skulle romme lærerens forståelse fra all dens skolegang og måtte kunne stable egen innsikt innenfor et nedskallert slikt rammeverk.
Ventilering:
Ventilering:
Hvilken idiot hadde godtatt enhver generell form for opplæring i yrkeslivet og hvilken arbeidsgiver hadde våget å overlate viktige prosesser til nye individer sin tolkning av hva som er riktig nok - Her er det tid for at begge føttene settes i bakken.
Hvem som er mest svimmel, er ikke en konstruktiv tilnærming og fokus fremover bør være på veien videre og hva som kan fungere for å finne interessen og inspirasjonen i tilnærmingen for hva som kan læres.
Stimulert læring:
Evnen til å vekke egen nysgjerrighet er den mest åpenbare kraften som bør stimuleres i læringsløpet, noe som setter fingeren på kapasiteten til veiledning av flokken.
Leonardo.ai: Individets bidrag inn i helheten i et inkluderende uenighetsfellesskap.
Veien videre:
Lekser og antallet som en veileder håndterer, er der perspektivet fremstår noe i utakt med nåtidens forståelse og kunnskap, siden det er de færreste arbeidssituasjoner som direkte likner på skolens form og fremtoning.
Avstanden mellom læringsarenaen og den yrkesaktive utøvelsen bør harmoneres og kobles slik at individet er i stand til å omsette det skolerte til noe konkret mer praktisk og gjenkjenbart, hvor blant annet skolerommet og arbeidsplasser bør ha mer funksjons liknende utforming, slik at arenaene ikke oppleves totalt annerledes.
Arbeid i grupper med utfyllende kunnskap, er absolutt en fordel å være trent på, slik at uenighetsfellesskapet allerede er etablert respektfullt hos alle elever og uten at ideutvekslinger og diskusjoner oppleves som "krenkende" eller "sårede".
Interessebassert videre fordypning utenfor det som allerede er kjent, fungerer som fundamentet i impulsene for problemløsning og forbedring med nytt perspektiv og er naturlige "lekser" som alle selv tar ansvar for og som stimulerer til en varig fin nysgjerrighet som holder tankevirksomheten frisk.
Organiseringen av veiledning bør ha en mer enhetlig gjennomgående form, hvor store klasserom kan assosieres med felles avdelingsmøter og hvor konkret utøvelse av oppgaver gjennomføres i mindre grupper, hvor individene tar ansvar for sin oppfattede del av oppgaven, slik at individets bidrag inn en større helhet gjenkjennes.
Tror nok både pålagte lekser og store klasseroms undervisningstimer skal "skrotes" og videre fokus settes på individets bidrag inn i helheten i et inkluderende uenighetsfellesskap.