Låst postkassa inne i en oppgang, er noe underlig og fremstår for meg som en ubalansert frykt for å miste innhold til kjente.
Det som skaper grobunn i undringen, er mitt erfarte med en utvendig postkasse uten lås, hengende ute på en garasje i forhold til nå hvor min blokk postkasse er en lukket og låst postboks plassert i nedre del av gangen, innenfor en låst dør.
Umiddelbar assosiasjon er at verden der ute er mindre skummel enn mine kjære nære naboer, hvor det nå er 8 husstander som har naturlig ferdsel forbi postkassa.
Det er teoretisk tilgang via kjelleren for de to øvrige oppganger, noe som gir en teoretisk muligheten for 32 husstander å kunne ha tilgang til området for alle postkasser.
Hvorfor det er naturlig å låse hver og en sin post innenfor et mindre miljø, er umiddelbart noe vanskelig å kjenne på som noe rasjonelt, da de fleste postkasser som står i det fri er som regel ulåst.
Det å ha noe åpent i dagen, har kanskje en mer allmennpreventiv oppfattet barriere, et tenkt hinder for tyvtitting ned i andre sin post, hvor det potensielt sett kan bli i påsyn av andre.
Dermed kan isolerte skjulte områder, som steder bakenfor en inngangsdør, være mer som en arena hvor slike egenskaper ikke automatisk treffer selvregulering, men heller stimulerer til nysgjerrig spennende annen atferd.