Kjenner på en mer balansert tilnærming til det å fysisk vite hvor jeg skal og hvordan roen til det som nå er mer forstått, hvor forrige gangs start-uro nå er omgjort til en tanke om hvor godt jeg har klart å tilnærme meg måten som jeg har tolket det til at det skal være.
Veien til ny forståelse av hva som faktisk er og automatisk koblingen til tankestrøm som naturlig bare fremtrer i mitt fokuserte, hvor det å sloss med vanene og periodisk svikt i det fokuserte bare er hva det er.
Fremme og tilstede der hvor det igjen skal skjer, etter å være fornøyd med å naturlig ha oppdaget omgivelsene rundt, da det ble ankomst i nærmiljøet i god tid før avtalt tidspunkt, hvor tanken på kaffebesøk faktisk ble omgjort til nysgjerrig vandring rundt i området hvor jeg vanligvis ikke ferdes, hvertfall ikke i et så rolig og tilbakelent oppmerksomt tempo.
Så var tiden blitt innenfor akseptabel margin og det ble tastet inn ringe koden og trykte grønn tast, hvor da en kjent stemme guidet meg til å trekke håndtaket og døren mot meg, før jeg kunne åpne inngangsdøren.
Inne i kjente lokaler, hvor rutiner for plassering av sko fremstår som noe naturlig kjent, kanskje en selvfølge uansett når en kommer på besøk, men fornøyd med å gjøre som forventet.
Balansen finner roen i å posisjonere seg i vinkelsofaen, hvor vannglassene er på plass og “landing” kan skje. Så sniker oppgave tanken seg inn i det fokuserte, har det egentlig gått som forventet, slik at det er noe interessant å kunne snakke om, da mine valgte løsninger ikke er helt blink, men likevel i retning av noe nytt som jeg kan kjenne på å ha oppdaget.
Omgjøre alle disse “dersom atte” innvendingene og finne plattformen for hvor jeg faktisk er og dermed ble stunden veldig riktig for å fokusere bort fra tankene som skulle inn og ut av alle stikkveier som kunne tenkes av små tankefliker.
Når begge var posisjonert i hver del av vinkelsofaen, så var det tid for å kjenne etter hvor tilstedeværelsen faktisk befant seg og hvor oppmerksomheten kunne styres litt mere inn i øyeblikket hvor praten gikk sin naturlige fine gang.
Metoden for å finne roen ble igjen å følge den rolige stemmen som guidet oppmerksomheten ned mot foten, som sist hvor det nå også gikk periodisk ann å kjenne små fornemmelser av fotens trykk ned mot gulvteppet, fokuset glapp og søkte stadig etter prikking følelsen fra forrige gang og da ble det for mye leting etter hva som hadde vært og ikke det som faktisk var.
Så flyttet fokuset til hånden som hvilte mot benet, der var det ingen sammenlikning og dermed kunne oppmerksomheten bli mer værende der hvor flatene traff, hvor en varme bredte seg merkbart.
Så var det pusten som skulle fornemmes, men ikke i punkter hvor jeg er vant til å følge luftens kraft, men overraskende nok i neseboret og det ble i de første innåndninger noe underlig vanskelig, så roet min tilgjorte ekstra rytme seg og fokuset klarte nesten å sanse noe som kunne kjennes ut som luften gjennom neseborene, men oppmerksomheten glapp og gjentatte forsøk var det som gjorde at det kunne kjennes ut som mer enn første forsøk.
Roen hadde funnet en form, hvor den generelle uroen hadde funnet sin ro. Så ble det mer en avventende følelse om forsøkene på gjennomføring av oppgaver var noe å samle snakken rundt, en naturlig uro som er noe av det som karrer borti “flink gutt” følelsen. Dialogen får frem mer av innholdet i forsøkene, som i ettertidens perspektiv kjennes ut som å ha vært i nærheten av hva som kan forventes, men hvor tiden før og etter uroen er det som har festet seg og ikke selve nærheten til det urolige - Mye øvelse igjen, da tilnærmingen løfter inn noe enda bedre enn forventet og da kjenner jeg på tanken om at øvelse gjør mester.
Dokumenteringen er oppdaget som ikke så viktig, selv om deler av den ble gjenopptatt etter en tid hvor da det var tid for å tenke på neste oppgave, som støtte på periodiske utfordringer med naturlig distanse for å sikre tilfriskning etter vanlige sykdomsforløp og til slutt en mulighet for å fortelle det viktigste flotte til de som har gjort at jeg er her i dag, hvor jeg bevisst skulle skru av “babling” som naturlig og vanligvis følger når jeg trekker frem snakk om det som kjennes viktig for meg. En naturlig fortsettelse fulgte så flott, hvor begge mine foreldre responderte bekreftende med ord og nikking, hvor det for meg kunne kjennes på en varm og god atmosfære, en glad fornemmelse som overskygget all uro.
Begge oppgaver ble løst på måter hvor oppmerksomheten glapp fokuset på uroen og resulterte i en mer euforisk fornemmelse av bra og enda bedre, som henger igjen når det gjenfortelles om akkurat dette - Noe som fremsto mer tydelig i snakken videre og dermed er oppgaven å fortsette både fornemmelsen av tilstedeværelse og uroen i det dokumenterte, samt fortsette mer uten mål og bare dele tid mens det finnes tid og fine øyeblikker hvor det uroer.
Tiden går fort i godt selskap og slik gikk det denne gang også, fortsatt mye ukjent og en jobb å bryte med tillærte naturlige mønstre. Verktøykassa har fått flere redskaper, selv om brukeren ikke mestrer helt fin innstillingen, så skjønner jeg mer og mer når utstyret kan benyttes, selv om det som oftest oppdages i ettertid.
