Hvorfor er det i ens egne tanker mer aksept for å gjøre dumme ting, når en befinner seg i godt selskap og har latt seg inspirere til å konsumere innhold med "dunder og granater"...
Det å åpent dele de "dummeste" vitser og historier høyt, danse mer utagerende fritt og gjøre de ting en vanligvis ikke tillater seg å forsøke i en hverdagslig situasjon.
Det handler vel egentlig om "stemmen i hodet", som hele tiden har mening om hvordan det skulle ha vært eller hvordan det burde være, hvor flink pike og flink gutt syndrommet blomstrer i beste utfoldelse og begrenser potensialet som øyeblikket faktisk har.
Det å leve i fortidens tanker om hvordan det burde være, har jo ikke noe med det levde her og nå å gjøre, ei heller hjelper det å flykte inn i fremtiden med å håpe at de kommende øyeblikker blir som tenkt.
Det tilgjorte livet som sammenliknes med hva tankene tenker det skulle eller kunne vært, bedøves når festlighetene tar overhånd og egoet tilsløres og de indre stemmene dempes.
Da oppdages potensialet i det levde en kort stund, før det oppriktig herlige over bedøves og den tette tanketåke tar over.
















