Deler av opplevelsen er tiden føre, etter og selvfølgelig når øyeblikket er der, føttene steger på stier som går fra ytterveggen hjemme og ut i marka i nærområdet.
På ekspedisjon i Drammensmarka og Finnemarka for å finne høyeste punkt, skogens ro og gleden i det enkle, hvor jeg er utstyrt med hengekøye og stort smil.
Ut på tur - Oppsummering:
16.juni Tirsdag - 0 km , 0 skritt : Planlegging av detaljer.
17.juni Onsdag - 25,28 km, 33 423 skritt : Drammen til Lelangen.
18.juni Torsdag - 30,79 km, 40 148 skritt : Lelangen - Lårvika.
19.juni Fredag - 34,64 km, 45 881 skritt : Lårvika via Breiliflaka - Gjevlekollen.
20.juni Lørdag - 32,01 km, 43 104 skritt : Gjevlekollen - Drammen.
Ut på tur - Kilometerne som er tilbakelagt er gjennomført med 60 liters ryggsekk og godt mot, det med fokus på motet viste seg å være en forutsetning, da rutelengdene på Finnemarka rundt var noe i overkant optimistisk planlagt i forhold til forutsetning. Underveis ble det å akseptere alle "vondter" og dette måtte bare sees på som tegn på å være levende.
Ut på tur - "Vondter" kom fra skuldre og hofter, hvor ryggvekten var vesentlig større enn tidligere små turer med liten sekk. Morgenene med nedrigging ved overnattingsstedet og alle små bevegelser, ga alltid kroppen nok oppvarming til å gyve løs på neste etappe.
Ut på tur - "Pust i bakken" var et uttrykk som ble tettere adoptert, jo lenger etappen nærmet seg punktet for overnatting og gang på gang var kreftene tilbake for nødvendige flere skritt.
Ut på tur - "Kjelleren" var nådd på det nest høyeste mål-punktet på turen, hvor kreftene var slunkne ved starten av blåmerket løype opp til Gjevlekollen, stegene hadde ført sekken og meg ned til 200 meter over havet og dagens mål lå på 602 meter over havet. En traktorvei var starten på løypa, utfordrende med de høydemeterne, men det vanskelige kom da merkingen gikk til skogs. En traktorvei har en helningsvinkel som skal gi kjøretøyet forutsetninger for å komme opp og der er den menneskelige kropp i stand til å forsere ytterligere bratt terreng. Med stivt blikk festet på alt av geologisk interesse, så ble større steiner benyttet som hvilepost, da tanken om å kunne reise seg opp igjen, så innså jeg avhengigheten av en viss vinkel på den slitne ben muskulaturen, dermed var det aldri aktuelt å sette sekken ned på bakken.
Enkelte partier hadde smale forseringer og dype utforbakker, hvor det bare var å kalkulere sikkerhetsmarginer for balansen før det neste skritt.
En evig bakke mot toppen, var tidvis følelsen, noe som GPSen både viste ved gjenværende høydemetere og metere frem til målet, noe som i steget ikke fremstod som annet enn realitets orientering.
De siste meterne opp, ble utført på adrenalinet i kroppen og vilje av stein, da vendereis både fremstod som farligere og ikke som et alternativ på noe som helst måte.
Ut på tur - "Planarbeidet" ble allerede innsett som overoptimistisk ved vannet Lårvika , her fremstod gleden over et flott sted å overnatte, som mer fornuftig enn utfordringen med flere "opp- og nedmetere", sett i forhold til gjenværende ork.
Noe som ga nødvendigheten av å gripe dagen og ikke planen, dette ble nok en av de største høydepunkter på ferden, noe som også la grunnlaget for å klarte å sloss med meg selv dagen etter, på den lengste etappe og med de mest "slemme" høydemeterne.
Ut på tur - "Cowboy gange" var mønsteret som kroppen benyttet, ved starten av hver ny dag, kroppen trengte å smøre ledd og pumpe i gang muskulaturen som hadde sovet godt. Det å ikke forvente annet enn utfordrende respons fra legemet de første 30 minuttene, ga en grei tilnærming til resten av dagen, hvor steg og kilometere ble tilbakelagt og nye flotte tjern og vann malte fantastiske bilder av idyll.
Ut på tur - "Lunsj- og frokoststoppene" ble eventyr hver eneste gang, det å stoppe steder vakrere enn de forrige og uten noe tegn til mennesker (annet enn konturen av svake stier og tidligere steder hvor det har vært gjort opp ild), var bare så nydelig.
Ut på tur - "Mennesker i skogen" er ikke så mange, vi har god plass i landet vårt - Tre punkter underveis hvor jeg traff andre tobente. På transportetappen via en grusvei, traff jeg på ei på sykkel som tråkket avsted. På vei opp til Breiliflaka sa jeg hei til to unge jenter med hunder, som hadde overnattet i telt. På det utmattende stedet Gjevlekollen, var det ei som hadde tatt en mye mer fornuftig vei opp og hun rigget opp hengekøye og myggnetting med vesentlig mer krefter enn meg, så denne natten overnattet jeg inne i utsikthuset Statskog har satt opp på Gjevlekollen.
Våknet til solen som stod opp, for et flott skue og jeg slapp å rigge ned hengekøya og brukte tiden til å feie og skrive i boka for alle besøkende, før målet for frokost langs et vann underveis var neste på gjørelista.
Ut på tur - Må bli neste gang:
Svarvestolen, Brennåsen og Eggekollene ble ikke besøkt, Svarvestolen ble utelatt i plan for detaljer, Brennåsen (er fysisk 1 eller 2 meter høyere enn Breiliflaka som er offisielt utpekt til høyeste sted), dermed viste det seg at kreftene fra utestående forsering av høydemetere var ytterst påkrevd mot slutten av etappen) og Eggekollene har jeg vært på før.
Ut på tur - Oppdagelser underveis, som overrasket og ble mer opplevelse enn tenkt:
Store Elgstjern hvor god musliblanding stod på menyen, var et fantastisk sted, hvor periodisk stien ikke fantes og vandring etter retning var løsning.
Frokost ved Skjærsvannet, hvor en kjenner på glede og sorg over at dette er siste frokost på denne turen.
Ut på tur - Lårtjern
Overnattingen ved Lårkjern trekkes stadig frem i tankene, som et idyllisk og flott sted.
Ut på tur - Lelangen første overnatting fremstod som idyllisk og trollflott, første sti hvor jeg flere ganger måtte vurdere om stien var blitt borte - Lite brukt tråkk.
Ut på tur - Planen for en lenger tur i Finnemarka: