Venner for livet uten å direkte måtte møtes igjen ...
Alle forstår den enkle glede i de lette sjødager, kontrastfull råskap og tilhørende nødvendig innsats er fantastisk tilstede når havet viser seg frem og alvoret gjelder.
Grenser sprenges, selv om rammeverket er håndterbart, men de váre og forsiktige tanker som landjordens trygghet inneholder, må forseres og oppgavene må bare løses av oss tilstede. Kjente ofte på det utrygge i det trygge og innrømmer at den største gleden var best når det trygge dominerte.
Vennskapet som oppstår på det åpne hav er for alltid, selv om vi ikke skulle treffes igjen. Båndene som knyttes og den åpenbare samhørighet, er overveldende og skaper modig motivasjon, selv for de høyderedde og bølgeforsiktige.
Store deler av arbeidsoppgavene som deles, er fra 10 meter over dekket på skuta og opp til 30 meter. Mye skjer hengende utenfor skipsripa, med havet som underlag, der hvor gyngingen duver rått frem og tilbake.
De første turer inneholdt tanker om det var best å falle i vann eller på dekket, uten at disse tanker forstyrret mer en brøkdeler av tiden, da oppgavene er et felles forstått av "må få gjort".
Dynamikken i gruppa blir brukt for alt den er verd, noen grep ansvar på dekk, andre i mastene og seil ble satt og revet uavhengig av vind og bølgenes råskap.
Landkrabber ble sakte omgjort til sjøulker, når det meste av sjøsyke var ristet bort, så ble oppgavene utført med innlevelse og fryd. Alle deltok, selv så mye motstand en sjøsyk kropp vartet opp med og resultatet var fokus utenfor spy og kvalme, det var felles oppgaver som gjaldt.
Når vi møtte naturens råeste råskap på vårt seilas, så var vi så klare som vi kunne være, gynging og vind skremte bort alt av sykdomstegn og alle kjempet i sammen om brasene.
Kurs- og vindendringer kostet såre hender, svette kropper og stive muskler, tilstrekkelig mot når stegene bar opp stigen til storseil, stump, mers, bram og røyl i forre mast, stormast og kryssmast.
Det krever sitt av mannskapet å få et seil med tilhørende utstyr, både opp og ned, de ca. 1,5 tonnene som skal dit det kommanderes, er prisgitt vindens kraft og bølgers gang, samt råskapen i vår kraft.
Flere ganger hang vi med all kroppsvekt i tauverket uten å få rikket en eneste millimeter, fri-vaktene kom til unnsetning og bidro med den største selvfølgelighet og vi alle var igjen på rett kurs.
Under kyndig ledelse, så mestres det utenfor trodd mulig, da alle er klar over at oppgavene bare må løses. Når kommandoer gis, så inneholder disse en klarhet som er fortalt og en ubenhørlig tro på at vi kommer til å lykkes.
Det er deilig å mestre i sammen med dere, mine kjære medseilere og mannskap, mennesket oppdages i sin enkelhet og nattens nærhet blir raskt direkte naturlig.
Jeg elsker livet, naturens råskap, troen på at jeg kan mer enn trodd og disse fantastiske mennesker som jeg har delt havet med.
Vi er alle knyttet i sammen og ble det egentlig umiddelbart etter at vi gikk leideren ombord på vår kjære fullrigger Christian Radich.
Hvor mye vi lærer av å "kjempe" i sammen om å løse oppgaver og utfordringer, er noe jeg bærer med meg inn i tankesettet til livets skute, hvor vi alle seiler i sammen i takt med naturens variasjon.
Takk for nå mine nye venner for livet, for dere er alle med i den pulserende regionen, så lenge hjertet mitt slår og skulle vi møtes igjen, så vet jeg at fryd og livsglede igjen vil flomme inn over mitt indre landskap som en bølge av det evige vennskap som oppstår ute på det åpne hav.
Venner for livet uten å direkte måtte møtes igjen ...