Midt oppe i tanken om verdens undergang, så treffes tankegodset av en fornemmelse av noe uriktig.
Kanskje uttrykket riktig og galt ikke er presist nok, ei heller undergang,
her må det ryddes i begreper og tanker.
https://pixabay.com/
01 Prolog
På den billedlige måten, har nyere uttrykk som “å bøye seg i hatten” gitt utvidet forståelse av hva
som forsøkes formidlet og hva som oppfattes selv om assosiasjonen trekkes frem og tilbake
mellom hva som sies og hva som gjenkjennes.
Nye uttrykk er også solide tegn på forandring, som naturlig bare skjer.
Her er det bare bevisst å brette opp ermene og gyve løs på hva arten enes om, som veien videre.
For det er bare to utfall av hva som venter der fremme, en endret måten å takle det kommende
på eller ikke.
02 Innsikt
Forståelse av å ikke forstå, er den ydmyke tilnærming som påvirker perspektiv for å bevarer
nysgjerrighet og driv i menneskets natur, flyt og egenskap om årvåkenhet overfor nødvendig dynamikk.
For hva er en art, uten å se sammenheng med de andre og forstå veien frem eller ferden videre,
ikke bare fokus her og nå.
Hvor på grenen sages det, på utsiden eller innsiden av der sittestykket er plassert.
03 Bestanddelene
Menneskehetens avhengigheter er mange og mer komplekst enn hva som forstås nå,
men det åpenbare er en tilpasset kropp med tankesett som er i takt med samtiden.
Hode, skulder, kne og tå, et utdrag fra en sang som naturlig synges i sammen og
som skaper gode assosiasjoner om en våger å delta, dette vekker noe som bor inne i
menneskets atferd.
Å våge er egenskap som må balanseres, blir alle passive og bare gjentar det kjente,
blir det naturlig stillstand og en omgivelse som må stoppe opp for å bevare oss som art.
Ansvaret for egen eksistens, er opp til enhver, men alene vil dette ikke fungere på lang sikt,
såpass skjøre er menneskene som individer.
Til sammen har arten massevis av egenskaper og kapasitet, som koordinert kan fungere
for håndtering av forutsetninger som endres.
04 “Høye på oss sjæl”
Øyeblikkene som leves med stor tro på mestring, må ha andre evalueringer som setter perspektiver
i mer helhetlig sammenheng.
Numment skal hver og en få lov til å skinne, men det blanke må pusses og er avhengig av andre
for å ha noen å skinne med.
Hvor gode eller dårlige øyeblikkene oppleves, så er det kun små fragmenter av en mye større tidshorisont.
Verdier må ha sin plass og alltid vike for endringene som naturlig skjer.
05 Forandringens natur
Hvor naturstridig atferd oppfattes eller ikke, så likner morgendagen på gårsdagen, men den er ikke lik.
Alle dager inneholder mer enn enhver gårsdagen, da noe nytt har påvirket noe gammelt, eller noe
gammelt er bekreftet og konstatert gammelt.
Oppdagelse er avhengig av graden av isolasjon, da omgivelse er det som påvirker mest. En
aleneboende som ikke påvirkes av annet enn seg selv, vil ha mindre forutsetninger for å forstå
hva som skal til for videre eksistens.
Lærdom kommer automatisk og inkluderes selv om det strittes imot, kroppen får alltid forutsetninger
fra tidligere gjøremål og oppdagelsen av dette kommer uansett.
06 Endringer er det naturlige
Hva som driver det fokuserte frem, er blant annet forandringer som skaper hindringer eller tanker
om forbedrede muligheter på eksisterende funksjonalitet.
Stillstand er nok den egenskapen som arten er dårligst på, så kommer takling av forandring tett oppunder.
Ikke selve taklingen som er utfordrende, men ønsket om forandring og tenkt utøvelse med det
vanskelige steget inn i endringen.
I utøvelse av ferden mot forandring, så er entusiasme og iver innsatsen som gladelig utøves,
bare terskelverdien er forsert.
Naturlig endringstakt, er hva som er nøkkelen for å henge med i omgivelsen sin omskiftelighet.
07 Nøktern og naken innsikt
Det er ikke omgivelsene eller naturen omkring som har problemer, sett i et nøkternt perspektiv,
men menneske sine forutsetninger for å fortsatt være en del av det naturlig endrede.
Tilpasningen i forhold til hva som skjer, er den dynamiske syklus som bare skjer og skjer.
Hvor flinke noen oppfatter seg og sitt, spiller liten rolle, om ikke majoriteten ser helhet i sammen,
for her er vi alle med eller ikke.
Hva kan være mitt bidrag, skal være alle sitt dedikerte fokus, men da må retning og kurs være forstått.
For alle kan styre sitt liv med dedikasjon og iver, selv om ferden har stø kurs mot undergrunnen og
andre katastrofale retninger.
Forståelse av hvor arten kommer i fra og hvilke muligheter som nå finnes, omsatt som ervervet og forstått.
Kunnskap finnes og kunnskap forstås, dermed er det igjen terskelverdien som må forseres,
noe ungdommen har lettere for, en alt gammelt.
Dermed får vi gjøre hverandre gode ved å lede hverandre omsorgsfullt, de erfarne veileder
i det erfarte og ungdommen leder an i det fremtidige.
08 Tilbe naturlig
Perspektiver på riktig sted og nivå, en balansekunst som vi mennesker må kjenne og kunne,
noe som må oppdages, da videreformidling om dette er blitt fjernere og fjernere, jo lenger unna
leirbålet arten har beveget seg.
Hvordan opprettholde en respektfull tilnærming til Moder Jord og Fader Luft, for å forstå hvordan
forandringene som kommer håndteres.
Bestemor Måne og Bestefar Sol, er påminnelse om det rytmiske som må hensyn tas og elementer
som alltid har vært.
Behovet for å løfte blikket for å kunne føle fugleperspektiv og kjenne på et usynlig bånd i mellom
individene i arten, er noe som følger med behovet for å være meg blant mange.
Nøkternt enkelt, da luften jeg puster ut, er luften du puster inn og bevegelsene avhenger av
hverandres forflytning, for å unngå kræsj.
09 Epilog: Håpet består
Ungdommelig mot trumfer alltid gammel latskap, noe som gang på gang har vært kilden til
endringer gjennom historien.
Alle ser hva som trengs for å bevege væremåte fra et punkt til et annet, men forventet bidrag
er ikke like krystallklart og hva konkret som skal velges blant alle elementer som nåtiden
krydret tilstedeværelsen med, er utfordrende om inspirasjon og forståelse ikke fremstår tydelig.
La oss alle igjen samles rundt leirbålet og gi hverandre tid til å bidra med vårt, så utfylles sirkelen
med egenskaper som tilpasses hva som har vært, er og skal komme.
Mitt svimle etterord:
Denne tankerekken oppstod i forfjamselsen av å observere at enkelte med gammelt tankesett
benytter alt av metoder for å fremhev sin utdaterte forståelse, ved å lage tvil om nytt ved å gi
driv til innbilt mistenkelig perspektiv.
Videre ble tankerekken komplettert av fremstilling av at ekstreme virkemidler ikke er nødvendig,
da det ikke handler om å skrike høyest, men finne en forsonende plattform med diskusjon og
forståelse av hvor arten er og skal bevege seg videre.
Valgene som gjøres i sammen, er viktigere enn hva som velges.
All fremtid har mer av det som ikke vites og dynamikken i å kunne tilpasse hva som kan tilpasses
i forhold til enhver endring i omgivelsene, bør være målbildet.
Valget som velges er aldri endelig og kan alltid velges på ny, selv om forutsetningene skulle være
annerledes.
Roen i valget, gjøre eller velge ikke å gjøre, er nøkternt tilstede for absolutt alle.
Vår arts valg påvirker ikke den naturlige endringen som omgivelsen og moder jord håndterer,
det er kun vår arts forutsetning for å gjøre hva arten pleier å gjøre som påvirkes.
Dette handler i utgangspunktet om valget å la moder jord fortsette ferden videre med eller uten
arten menneske.
Valget er opp til hver og en av oss, skal vi gjøre oss i stand til å omstille arten menneske
til morgendagen?
