Etter nå å kunne støtte meg på mer solide bærende ben, så har den siste tiden føltes som å ha vært langt nede i knestående, hvor det periodisk har vært smertestikl som har rystet helt ned i kjeller grunnen.
Det å puste med magen for bare å puste, er mer å foretrekke en de store magedragene som har vært nødvendige for å ha kommet seg gjennom noen utfordrende øyeblikk i dagene som er tilbakelagt.
(Support of solid load-bearing legs, lately has been far down on its knees)
Onsdag fortsettelse:
... fikk bestilt fastlege time til fredag.
Ble så en enkel bevertning hvor "rett i kroppen" ble valget med thailandsk nuddel suppe. Utvidet kvelden med godteritypen skolekritt, så nå er sukkersuget tilbake noe jeg assosierer med en forbedret form, får se hvordan dette tas i mot av kroppens prosesser.
Magen har vært urolig og ikke helt i balanse, så den trenger nok sin tid til å naturlig justere seg tilbake til sin nye takt.
Kveldingen varter opp med en følelse av å være dårligere, det kjennes ut som kroppen jobber annerledes med å håndtere resten av denne onsdagen, ser at hvilepulsen er nede i 75 slag i minuttet og får finne senga, slik at morgendagen har alle forutsetninger for å få best mulig utgangspunkt.
(Thai noodle soup in a cup)
Torsdag:
For en slapp start, her var det verken hopp eller sprett. Får starte med kaffe og energibar, så kanskje det er glød av kraft som kan manes frem.
Solen titter hvertfall frem i dag, mens nattens temperatur har vært vesentlig kaldere enn tidligere, for det tar sin tid før temperaturen på verandaen er slik at verandadøra kan settes opp.
Solen har vært strålende bra og lyspunktet i en passe laber dag hvor tiden på verandaen er det som har fremstått som kos, når det ikke er kraft å finne i kroppen, sovna brått under solen og fikk stablet resten av kvelden på plass, uten å ha noe mer nevneverdig bedring å skrive hjem om, bare sliten klar for senga.
(The sun has been shining brightly and the highlight)
Fredag:
Våken klokken 04:30 og må opp for å lufte den klamme kroppen, finne drikke og gikk innom toalettet, så tilbake under dyna og venter på at klokka ringte 05.
Tar noe tid før jeg kommer meg inn på badet og får satt på varmtvannet, men som ferdig dusja, så ble det å sikte mot næring og energibar, pluss kopp kaffe og da viste klokka 07, ting tar utrolig mye lengre tid nå.
Det går vesentlig saktere enn slik jeg forventer, må bare finne roen i at slik er det nå, orken er ikke helt der den skal være og da får jeg tålmodig finne veien frem til slik det var, etterhvert.
Har funnet en ro etter dusjen og er mer klar for dagen nå når klokka viser 08:30, får si at enten går minuttene rasende fort eller så er det tempoet mitt som ikke helt henger med, blir å adoptere atferden fra dovendyret kjenner jeg, så får jeg se om lydene fra midtregionen også roer seg. Slumret til på sofaen og klar igjen etter 20 min i bortenfor land.
Pling på mobilen, pakke posten er på plass, da går det ikke an å vente, selv om klokka nå er 10:30, så rekker jeg fint å hente, pakke opp og gjøre forberedelse og slik gikk det.
(I have found a calm after the shower)
Lege:
Så av sted mot doktoren i god tid før timen klokken 12:45, timene hans er som en klokke, enten skarpt rett på eventuelt noe føre oppsatt tid, så her er det bare å være frisk nok til å henge med.
Legen var forberedt og stod klar med et raskt stikk i fingeren for å sammenlikne med forrige blodprøve, mens maskinen gjorde sitt, så fikk jeg oppdatert ham med min opplevelse av kroppen og tilstand, samtidig som han kom med utdypende spørsmål fra han sitt undrende.
Pling var tegnet på at maskinen hadde gjort sitt, hvor resultatet viste en nedgang i infeksjons verdien CRP 30 og et tegn på at min beskrivelse av følelsen av noe bedring da harmonerer, siden forrige CRP hadde vært 50. Da ønsket han at jeg stakk innom før 12 på torsdagen om to uker for ny CRP måling, om ikke formen skulle overraskende endret seg til noe mer negativt, for da var det bare å komme innom.
Legen skrev ut sykemelding fra i dag og ut neste uke, så får ferie og fri være målbilder for når kropp og sjel igjen er på "skia".
(The doctor was prepared and ready)
Hjem til mye ny erfaring fra den åpnede boksen, helt utrolig og rett tid å kunne kjenne på noe barnlig gøy igjen.
Så ble det på kveldingen oppdatering av familien via mobiltelefonen og roen hos alle kunne fornemmelse, når alle oppfattet en forstått bedring, så da er vi der vi skal være.
Vårt norske sjakk geni klarte igjen å håndtere sin gode venn og tidligere russisk utøver, hvor da også den tidligere armenske spilleren slo det franske håpet, dermed var det ren skjær glede her i min egen supporter gruppe.
Utvidet middags valget fra å gjelde mer enn suppe, så i dag ble det kjøttkaker, som en test på hvordan kroppen håndterer mer fast føde - Utrolig godt og fornøyd med bedringen i livet og kvelden kom fortere enn trodde, så kroppen har fortsatt sitt å jobbe med.
(A balancing scale with a colorful background)
Betraktninger underveis:
Når en står midt i en pågående "brann", så er bildet av ruinene det som realistisk alltid er tilstede som et alternativt utfall, selv om håpet trekker i alle andre retninger så er realismen det hodet mitt fester seg ved.
Der og da: Ukuelig gyver jeg alltid løs på minuttene og sekundene fremfor meg, selv om løpet initielt inneholdt øyeblikker hvor bevissthet periodisk holdt på å slokne i smertetopper, sammen med naturlige hyl fra syke smertestråler fra det indre og konstant ulmende "vondter" på innsiden. Som Ludvik fra Flåklypa på en måte tidligere har sagt: "Så vondt går det ikke an å ha ...".
Fastlegen delte absolutt min kroppslige bekymring når jeg ankom første gang, men han klarte ikke å sortere symptomene til å bli et målrettet løp som ga meg samme forståelse av hvor påskrudd han egentlig var, så når jeg forlot ham første gangen så var jeg innstilt på å stå i "krigen" alene og mobiliserte all min innsikt i å tåle mer ekstreme utfordringer og "vondter", samtidig som jeg fokuserte på kun væsketilførsel med sukker for å avlaste alle prosesser i kroppen som jeg kan påvirke.
Andre besøk hos fastlegen var preget av mer prosesserte inntrykk hos ham og meg, samt at vi begge hadde mer kapasitet til å samles på samme plattform og prate om hva som hadde vært og hva som nå var, uten at øyeblikkets smerter blindet. Han var forberedt og gjentok allerede pågående løp og situasjonen vi nå stod i, samt at faktiske målbare resultater og fysiske opplevelser kunne ses som enhetlige indikatorer på at veien bort fra det værste allerede var tendensen.
Jeg forlot fastlegen med en oppfattelse av å være ivaretatt, alle hans andre oppfølginger av prøvesvar underveis viste hvilken kapasitet han har, selv om den gjenværende indikatoren på uorden ikke peker i bestemt retning, så var han klar for å følge opp mageregionen, som var der den største opplevde utfordringen beskrevet av meg, om tendens til bedring ikke var det faktiske.
Så nå øver jeg på tålmodighet og forsiktig tilbakekomst av hverdagslig takt, for hva er det en savner mest når det er åpenbart annerledes, jo kjedelig hverdagslig takt og den skal jeg forsøke å prissette hver eneste dag nå.
... fortsettelse følger forhåpentligvis ikke ...