En sliten kropp er et tegn på hvilke prosesser den har vært gjennom når refleksjon og ettertenksomhet får tidvis mer plass i tilstedeværelsen.
Når kroppens krig står på som værst, er det kun overlevelse som gjelder, minutt for minutt, hvor de gode periode finner glede i å ikke måtte kjempe kampen så hardt når smerten løsner noe.
(Dagsturer og tilhørende hviledager - Bygge opp "ork" igjen)
Et sakte fylt hodet av tanker om å skulle ditt eller datt, samt det å kunne kjenne på kjedsomhet, er sterke indikatorer på at kroppen igjen har mer overskudd enn kun den maskinelle kampen mot ubalansen som ble etablert.
Hva det konkret var, har jeg ikke verktøy som kan gi meg svar og legen hadde heller ikke noe forståelse av hva det faktisk var som pågikk av krig, annet enn antakelsene om hvor kroppen indikerte at vondtene spredde seg ut fra, da organ svarene var som forventet og ikke der ubalansen befant seg.
Oppdagelsen av selvhelbredende prosesser, er sterkt beundringsverdig og en indikator at jeg ga meg akkurat i tiden, slik at forutsetningene var tilstede for at kroppen skulle håndtere ubalansen. Rest prisen er å være tålmodig, for den langvarige innledningen og dedikasjonen til arbeidets oppgaver, har gjort at kroppen ennå ikke har restutisjons egenskaper som tidligere jeg er vant med og det får være helt greit og prisen for å ikke agere på signalene underveis.
Måneden med symptomer og troen på å bare holde ut noen dager til, var der lasset veltet for min del. En åpenbar forståelse av at kroppen var i ubalanse og troen på at hodet bestemte, var der "skrotten" bare måtte omprioritere alle ressurser til å fokusere på fysisk helbredelse, hvor døgn med 20 timers søvn var første steg hvor hodet ble tvangs hvilt.
Perioder med fortsatt gløtt av dedikert arbeidsinnsats, var nødvendig for å få overført hva som fortsatt bare befant seg inne i mitt hodet og da var det å benytte de 5 og 10 minuttene av våkenhet, før kroppen igjen fallt inn i dvale. Slik gikk den uken, med små mengder arbeids lommer og masser av plusstid fratrekk.
Så kom oppfølgingen hos legen, hvor tendensene var av et annen kaliber der hverken søvn var så omfattende lenger og måletall for innvendig utfordring var på vei ned. Dermed var det tid til å forstå hvor sliten kroppen og nå hodet faktisk var og dermed var det tid for restitusjon og fokus på å få kroppen på rett kjøl og la arbeidet gå sin egen gang.
Ti dager inn i hviletiden og fortsatt utålmodighet over å ikke få hvilt ut, så er det hodet og de gamle vaner som får øve seg på hvilke konsekvenser ettertiden faktisk har å si på en gammel kropp. Den ungdommelige friskheten, er kun et bildet inne i hodet og kroppen har signalisert at rovdrift på ressurser ikke er noe det lenger har kapasitet til på den måten som det tidligere bare var naturlig at skulle være mulig.
Har forsøkt med to aktive dager som kan tilnærmet oppfattes som slik jeg kunne gjøre det før og da oppdagelsen av fire døgn med hvile, så her er det et stykke igjen til forståelsen og kroppen er harmonisert.
Nå blir det feriedager og håp om å kunne nyte noen flotte høstdager i skog og natur, jeg får starte med dagsturer og tilhørende hviledager og bygge "orken" mer og mer opp til å håndtere noe som kan ligne på ferie og ikke bare fri.