En hyggelig erfaring som inneholdt oppdagelse av min egen fot i gulvet som fikk all min oppmerksomhet, hvor det kunne kjennes på en hard treff flate og deretter en spredende varme, som så gikk over i prikking.
Forflyttet oppmerksomheten til leggen ved å kjenne en svakere fornemmelse av varme og deretter prikking, det å føre oppmerksomheten videre opp til kneet, hvor det var ennå svakere tendenser av varmt og svak, svak prikking. Så var det opp til pusten og her ble det ikke samme evne til å holde på oppmerksomheten, for her tørnet tankene inn i forventninger om at pusten skulle være slik og sånn.
Dette var en flott konkret aktivitet etter velkomst og introduksjon til hva konseptet er, en skole og ikke noen behandling, hvor rammer og omfang ble skissert på en måte som jeg kunne gjenkjenne fra tidligere lyttinger til podcastene fra UROskolen.
Hvor uroen befant seg ble neste tema, her ble forståelsen av utfordringene mine som jeg mente var oppdaget snakket om, hvor jobb ble det enkle første, da det føltes mer konkret og noe ufarlig, da relasjons landskapet var der det kjentes aller mest urolig.
Det å utfordres på å være stille og ikke være proaktiv, var utfordrende på flere måter.
Bare det å la ting være som de er, ved å ikke dokumentere og la ansvar ligge der ansvaret ligger, hadde mye elementer av manglende komfort.
Så den enda vanskeligere utfordringen å skulle si det som kjennes mest oppriktig direkte og bare være stille etterpå, ga umiddelbare strittende tanker.
Etter noe tid og noen ord og setninger om mer av det utfordrende, så ble det greit å tenke tanker om å utføre det foreslåtte, om å ikke måtte dokumentere eller ta oppgaver utenfor eget virksomhetsfelt. Så gjenkjentes en indre motstand av oppgaven om å oppriktig si de gode sannferdige ordene som betyr aller mest og klare å romme stillheten etterpå og la det bli som det blir.
Utfordrende tanker overveldet og fylte hodet med absolutt alt som kunne tenkes i et super raskt tempo, som virvlet og rev i det komfortable med det å være meg.
Så godt å faktisk forstå mer av hva som fortelles og beskrives av deltagerne i URO podcastene, ble bare så godt overveldet av stemning og ro som fylte tilstedeværelsen.
Får øyeblikker av forståelse av sann glede i å møte noen som har egenskaper som kan utfordrer på en så lun måte.
Hvordan skal dette gå, er tanken som streifer og så treffer, for dette kjennes som noe urealistisk flott, hvor en fin svimmelhet kan fornemmes.
Med en avsluttende god klem, er det utrolig godt for meg å kunne si at vi sees igjen, for dette har vært mer levende enn tenkt.
Kan kjenne på gleden over å ha tatt initiativet til å ville forsøke noe annerledes og truffet et fantastisk flott menneske som jeg mest sannsynlig ikke hadde truffet ellers, et frydefullt øyeblikk.
