Det å komme løpende er en fysisk konkret hendelse, men det å billedlig fremstille en hendelse rekke som løpende, er et personlig tolkbart perspektiv.
Bare det å forsøke å gripe tak i tidsbegrepet og kjenne alt og ingen ting, er en allmektig opplevelse av absolutt alt og ingenting. Det å fremstille øyeblikket med referanse i hva som har vært og hva som skal komme, er vanskelig for evnen til å fange følelsen av tidens løp og dimensjon - når våre fremtidige astronauter returnerer fra turer ut i det dype rom, tilbake til en betraktelig eldre planet og ikke minst familie og kjente.
I det ubeskrivelige tidsrommet, så kommer ordene løpende i en sakte og taktfast fremtoning, selv om rytmen er mer preget av fenomenet "alle rariteter som spiser opp minuttene", selv om det florerer massevis av minutter i løpet av korte og lange stunder.
Ferden er et kontinuerlig hav av sekunder og minutter, samt en time i ny og ne. Sekunder kan periodisk oppfattes som nedfallsfrukt, de ramler uforutsigbart, mens minuttene er mer håndter bart, selv om enkelte minutter oppleves som raskere enn andre minutter.
Med blikk for sekunder og minutter, så skuer vi fremover og ser på en tidshorisont som fremstår som ytterst forskjellig for alle som skuer i samme retning. Dine og mine sekunder har klokke messig den samme takten, men opplevelsen er sterkt knyttet til tidsforvaltningen i øyeblikket, den som har anledningen til å sanse sekundene fult ut, vil oppleve masse tidsplass mellom hvert nye sekund. Det rake motsatte vil oppleves som et ras av sekunder som presser minuttene fremover i rakettfart.