Tiden har gått over i et nytt tiår og det å se seg over skulderen for å se på det tilbakelagte landskapet, gir ofte høydedragsutsikt, det er de store begivenhetene som ofte preger den historiske horisonten, mens det er de små detaljene vi omgir oss med - som er livet vi føler her og nå.
Den kroppslige motorikken før og nå, er stort sett kun preget av at tiden går og ikke av endret konfigurasjon.
Tilpasningsdyktigheten til kroppenn er fantastisk og det er mer den mentalebevissthetenen som gir overdimensjonert forventning eller for forsiktig tankemessig begrensning - Realiteten der og da(her og nå) er fasiten for hva som gjelder i øyeblikket og begrensingen i situasjonen gir en erfaringsmessig "skatt".
Øyeblikket som gir muligheten til å gripe gleden over å kjenne og se grensene for utfordring som står en nært - Valgene som følger er opp til hver enkelt å ta stilling til om en ønsker å forsere eller rygge tilbake fra de grenseopplevde ytterpunktene...
Med et nytt tiår i sikte, så føles det mest riktig å minne bevisstheten på at ferden går fremover og at det å snu seg for å se over skulderen er historiske gløtt som ikke nødvendigvis setter standarder eller målestokk for nuet eller fremtiden...
Det som har vært er gjort og det som kommer blir fremtid, da koser jeg meg med å gripe tak i det som gleder og forundrer meg her og nå...
Jeg håper at godhet og glede vil være fremtredende nå og i de kommende årene og at alle som har mulighet bidrar til at flest mulige får et fullverdig liv å glede seg over. For den dagen alle sammen er glade, så har vi omfavnet de rette verdier og lykke vil da være en naturlig del av livet der og da. Kalde verdier vil bare være et vagt minne fra en tid hvor menneskeheten jaktet på luftspeilinger og glemte at det var den varme heten som omfavnet ørkenens sand som er livskraften til vår tilstedeværelse, slik vi kjenner den nå.
Det å se fremover, eller det å holde i et halv fult glass, kanskje sikte mot de skinnende stjernene og fokusere på de langtids friske, dette er øyeblikstrender som former fremtiden. Disse spede forsøkene på å nå frem til lykken er fragmenter av hva som kan være den universelle lykken, da må vi akseptere tiden det tar og behovet for omvandling av grunnverdier i de ytterste bevisthetslagene, denne fremtidsbevisstheten må være i stand til å forvalte et større perspektiv enn hva horisonten har å by på. Det å være i stand til å ønske å se mer en egen svære er essensielt for at individene skal kunne føle større egen lykke.
Det å gi, var i fokus når Julen nærmet seg og søken etter å finne meningsfylte gaver ble mer fremtredende etter fjorårets påminnelse om virkelige gleder, så det føltes naturlig å "dele ut" geiter og høner til de som måtte trenge det - det å pakke inn gaver med T-shorter og lapper som symboler på "gaver med mening" var en hyggelig aktivitet i mitt verdi sinn - Det var en aktivitet som varmet mitt eget sinn og som jeg håper og tror at reelt varmet sinnene til de som mottok både fjernt og nært...
Da strekker jeg meg etter fremtiden, med omsorgsfulle tanker fra fortiden og oppdager at det er dette som er nuet...