Pause og Avtale:
Jeg satte hverdagslivet frivillig på pause i starten av årets sommer, da tidligere erfaring med prosjektarbeider som har "skarpe" datoer som må overholdes, har behov for periodisk sterk dedikasjon og innsats utover det vanlige.
Noe mine nære og kjære var innforstått med og som ga meg muligheten til å løse oppgavene i juni og starten av juli, både natt og dag.
Kapasitet:
Innsatsen krever og gir samtidig forståelse av egen kapasitet, hvor toppidrettsutøvernes beskrivelse gir mer åpenbar mening, enn tanker som tror at det er tomt for krefter og hvor kroppen faktisk da fortsatt har masse mer kraft enn trodd.
Når det planlagte og de hverdagslige krever samtidig fokus, så avhenger gjennomføringen av bistand eller sekvensiell forskyvning, noe som tilsier at momentene må angripes i rett rekkefølge og innen tilstrekkelig tids horisont.
Overraskende nok så er det alltid tilstrekkelig med tid og kapasitet, om kravene får riktige forutsetninger i forhold til det som er mulighetslandskapet.
Verktøyet:
Kontinuerlig justering er alltid verktøyet som sikrer at fremdrift sikres, hvor en dynamisk tilnærming alltid spiser av innlagt buffer, som på forhånd har tatt høyde for eksisterende usikkerheter.
Når usikkerhetene er konstatert funnet og tilmålt omfang kan kalibreres i henhold til plan, så kan innsatsen justeres inn mot kjente delmål og planlagt gjennomføring.
Målgang:
Begge aktiviteter ble denne gang løst innen planlagt horisont og med større innsikt, fra hva som ble oppdaget og lært underveis.
Hva er prisen:
Prisen for dedikert og avtalt innsats, er alltid tilstede og utarter seg på forskjellige arenaer.
Hvor det å kalkulere med at gamle foreldre fortsatt har helsen i behold på den andre siden av dedikasjonen, kan bekreftes og fraværet beriker heldigvis denne gang med en innsikt av at de gamle håndterer alle digitale utfordringer ved å bufre opp vanskene og finne andre veier forbi.
Barna er såpass store at de håndterer sine hverdager og hvor bistand fortsatt kan utøves via sporadisk koordinering og fjern utveksling av tanker om problemene som oppdages.
Finne tilbake til en mer kjent døgnrytme og roligere uro, er en tålmodighets oppgave som fort trenger en uke med forsøkt vanlig rytme og vanlig hverdagslig undring, en stor porsjon raushet og masser av egen tålmodighet må til.
Nå har det straks gått en uke siden bekreftet stabilitet med de nye løsninger og søvnrytmen er i ferd med å finne sin takt, hvor jeg nå de to siste netter har våknet opp i sengen og ikke sovnet på sofaen.
Konkret erfaring:
Det mest åpenbare i erfaringsoverføringen er at alderen krever sitt og det å basere seg på 36 timers økter mellom søvn, er noe i overkant, selv om det er halvparten av hva jeg baserte med på for 15 år siden. Noe jeg absolutt må ta med meg, fra det mine gode kollegaer gjorde meg oppmerksom på mot slutten av den dedikerte perioden.
Mer involvering er påkrevd, slik at risikoen for "single point" ressurser ikke er like stor, selv om bistanden var tilstede, så er det risiko at dette kun er innleide ressurser. Da alt det erfarte ikke alltid kan erstattes av dokumentasjon.
Endringene som disse to prosjektene utgjør er dessverre noe sluttbrukerne våre ikke merker, noe som er det sørgelige faktum og det ultimate bevis på at implementeringen av endringene har lykkes.