Del I (stumt smil, hvor munnvikene peker ned):
Lykkedreperne - Tankeposisjonering i ondskapens akse, en form for triviell voldtekt av det gode.
Lykkedreperne - Tankeposisjonering i ondskapens akse, en form for triviell voldtekt av det gode.
Sommeren 2013, en uvanlig flott Juli måned etter fine Juni dager, som har inneholdt mye fine perioder...
Den senere tid har det vært flere kommentarer, blogginnlegg og ytringer om den feilslåtte lykken, den evige gledes illusjon.
Min umiddelbare tanke: Janteloven blomstrer i aller beste velgående, utsagn forkynt fra gode omgivelser, et sikkert tegn på tilhold i en frodig og trygg oase. På godt norsk, trivsel i mistrivsel - det er in å dele sitt eget elende, da tilværelsen er så god at det gjør vondt.
Dessverre for de med fokus der grusen spruter rundt stegene, så har jeg forankret min tilværelsen i lykke og naturlig smilende kraft. Om dette skyldes genetisk konstruksjonsfeil eller mentalt forstyrrede tvangstanker, så er det et "herlige avvik" - eller kanskje ikke - bare et nødvendig steg videre for artenes fremtid, er min freidige påstand.
Det er flere av oss smilende der ute enn en skulle tro, må bare skrape bort noe av stresslaget som ligger utenpå, ha tid til å motta responsen når smilet serveres de passerende.
Selvfølgelig er den smilende kraften, fra lykkefølelsen, påtrengende og god. En hver kraft som forsøker å holde slike følelser på tilmålt avstand, jobber masse og iherdig. Skulle tankegodset om innsatsen være noe bevist blek, etter mange års tilvenning, så vitner det om innsats. Stopper "jobbingen" noe opp, så vil den naturlige artsarven igjen synes som førstevalget i evolusjons kraft, helt fra artens morgen og frem til en naturlig fremtids transformasjon. Roen i tankene må samles noe for å kunne kjenne på urkreftene og de instinktive drivkreftene som trykker livskraften fremover.
Beviset føler jeg er nær, når jeg kjenner på gleden det er å se et smilende ansikt, med et løftet fokus er det lett å se de mange smil, både der, der og her.
Motstrøm og oppoverbakke er steder hvor krefter brukes, intens jobbing er eneste vei for å forsere og bryte med kreftene på en barbarisk rå måte. Om kreftene er tilstrekkelig balansert, så utløses en euforisk selvgod følelse av å stå på den andre siden av utfordringen, spesielt når det fysisk krevende elementet er så åpenbart og tydelig. Historiske situasjoner setter prestasjonen i perspektiv, for mang en løsning, er funnet latterlig løst i ettertidens lys og kunnskap. Ved å reflektere over det faktum at mer kunnskap befinner seg i fremtiden, så vil det komiske være knyttet til evnen til å forvalte nye utfordringer og tilnærmingen til det kunnskapsløse i øyeblikket.
Hvilke krefter er de fremtidsdrivende, de naturlige: "nei, det går ikke" eller " ja, det blir bra" - det flotte ansvaret hver og enkelt av oss har å velge blant hele tiden.
Hvor stort smilet er, er uvesentlig, bare en evner å se det i de mest forvirrede ansikter. For lykken i egen bolig, er viktigere enn omgivelses bekreftelse og aksept av verdier som ingen andre har noe innsikt i - hverdagens "maskerade", bare kamuflerer de flotte leende fjes.
Det gjør faktisk godt å få respons på de tilfeldige smil som deles ut, jeg liker å tenke at selv mottakere som ikke klarer å respondere har glede av et tilfeldig forbipasserende smil, som instinktivt bæres videre med på resten av dagens ferd.
Jeg føler meg lykkeligere en gjennomsnittet, men det er basert på uriktig overfladisk tolkning av forbipasserende. Kan hende at min lykke ikke har helt den samme uttrykksform som din lykke, dermed blir det noe grunt å basere noe samfunnsanalytisk til slike observasjoner.
Hvor vi bærer lykken er ikke avgjørende, men huske på at privilegerte individer har et fordømt ansvar å verdig bære og dele lykken, spesielt i den lykkeoverfloden som omgir vårt områder av jordkloden.
Hva som er lykke eller sorg, er både åpenbart og forvridd komplekst. Mitt ønske for barna er koblet til dem sin evne til å håndtere sine livsutfordringer. Sorgen de skal møte, er mer variert, for livets realiteter inneholder elementer av naturlige sykluser, som har vedtatte sorgelementer og realitetsorientert forståelse. Uansett så vil utfordringer dukke opp underveis, om ikke trygghets bufferen er overdimensjonert og livserfaringen kortere enn forventet for alle våre håpefulle.
Jeg vet fortsatt at jeg kommer til å velge smilet og de positive tankene, som retning på det tenkte og som kommunikasjonsform.
Så overlater jeg til de kyniske kalde å fortsette med sin skilting av særpregethet i en selvtildelt prostitusjons ånd. Når ordenes speilbilde så nakent avdekker det gnagende utilstrekkelige på innsiden, servert som en helstekt skrott på livet bord, hvor alle passerer, med et rødt friskt eple i den gapende munnen - så reflekteres det oppfattede både bevisst og ubevisst.
Det rare i begreper som løftes inn i geografiske situasjoner, er at alle konflikter har kun en løsningsarena, fred i eget sinn, det er hvor det gode vil gi rom for å øse av egen medmenneskelighet og ha et bevisst delt ansvar for omsorg på veiene av menneskearten sin videre ferd.
Det gode er lett å brukes, da det er så lett å følge opp noe som begynner tiltalende bra. Ansvaret for å bære videre smilet og dele budskapet som er mer bra, er hvert individ som besitter. Her gjelder det å ikke forgripe seg på begreper som er ment godt, men klønete fremføres i en missforstått fargeprakt og ordvending.
... mitt korstog for oppover smilende munnviker fortsetter på en måte i del II, III og IV ...