Egen glede ... er å se ... et smil ...

Egen glede, er for meg når alt ligger til rette for at alle har det fint.

Skulle noen ikke velger å ta i bruk muligheten, så aksepteres det, men reflekterende streif tanker dukker opp med en eim av hvorfor - er det mitt verdisyn som har noe ubalansert fokus, eller er dèt tilrettelagte ikke synlig nok.

Verdiunderlaget som hvert individ har i roten av alle handlinger og tanker, er stadig i utvikling og veien frem har ført til forskjellig vektlegging av fasene som er erfart.

Observasjonsevnen er en av de store basis produktene i reisen i livet og her er alle utstyrt med samme utgangspunkt, men ofte kan endrings vegring være dempende på nysgjerrigheten og blende ned muligheten for innsikt og dermed toner ned gleden over å observere og sanse nuet.

I denne tilslørte disen, så er det veldig lett å trekke kjappe og lite innsiktsfulle slutninger, som kun har kunnskap hentet fra egen sfære.

Det å evne og leve seg inn i hva som erfares og ydmykt tildele situasjonens deltakere evne til å handle ut fra større innsikt enn hva øyeblikket presenterer, det er en egenskap som fremmer respekt og ærer evnen til å se et større perspektiv.

Navlebeskuende utsikt er egentlig ganske deilig, det å ha definerte grenser og omfang, hvor sannheten er det som opererer innenfor de nevnte begrensninger. I en slik fremstilling er det lett å utbasunere absolutte sannheter om tingenes tilstand innenfor nøtteskallet.
Fra et fugleperspektiv, så blir helheten latterlig ute av kurs, hvis rammeverket for nøtte tilværelsen skulle være gjeldende for den store helhet.

Med et ømt og ydmykt syn på intellektet, så er tankekraften både den hardeste og mykeste basisen i tilværelsen, men allikevel den mest fleksible, om den tillates det. Forsiktig nysgjerrighet er en god fremferdsel, da tilværelsen vår blir godt rammet inn fra vugge til grav. Hvis vi ikke skotter over gjerdet som representerer innrammingen, så ser vi ikke annet enn det trygge. Det utrygge kan derfor oppleves truende, hvis det presenteres i en veldig pågående form.

Våge er noe alle ønsker, men egenskaper som dempes med konsekvensanalyser og styrt nysgjerrighet innenfor rammeverket. Det å føle mestring av det kjente, er en tilfredsstillelse som fremyndes av medier på veiene av samfunnramme premiss setterne. Det å ha en undertrykt gnagende nysgjerrighet, er følelser som døyves med høy fokus på mediestimulans.

Det å oppdage nyanser fremstilles som store skritt for menneskeheten, mens ren nysgjerrighet som utfordrer de kjente konvensjonene, dysses ned og omformuleres til felles akseptable dimensjonerte forhold som passer inn som en tilpasset oppdagelse av det ukjente. Dette stimulerer til forsiktig ramme press og en massiv stagging av hordene, samtidig som utskuddene får oppmerksomhet som skal inkludere tankeutbruddet og styre kraften innenfor nøtteskallets kontrollerte utvidelse.

Egen glede er dermed todimensjonalt, mestring og lykke innenfor aksepterte rammer og nysgjerrighet som oppdages.

Det å se et smil, er en sann glede som gir meg selv lyst til å smile - Smil kjære dere, bare smil av livets lyst, så garanterer jeg at jeg skal smile tilbake.

Underveis tanker . . . . . . .

Det å komme løpende er en fysisk konkret hendelse, men det å billedlig fremstille en hendelse rekke som løpende, er et personlig tolkbart perspektiv.

Bare det å forsøke å gripe tak i tidsbegrepet og kjenne alt og ingen ting, er en allmektig opplevelse av absolutt alt og ingenting. Det å fremstille øyeblikket med referanse i hva som har vært og hva som skal komme, er vanskelig for evnen til å fange følelsen av tidens løp og dimensjon - når våre fremtidige astronauter returnerer fra turer ut i det dype rom, tilbake til en betraktelig eldre planet og ikke minst familie og kjente.

I det ubeskrivelige tidsrommet, så kommer ordene løpende i en sakte og taktfast fremtoning, selv om rytmen er mer preget av fenomenet "alle rariteter som spiser opp minuttene", selv om det florerer massevis av minutter i løpet av korte og lange stunder.

Ferden er et kontinuerlig hav av sekunder og minutter, samt en time i ny og ne. Sekunder kan periodisk oppfattes som nedfallsfrukt, de ramler uforutsigbart, mens minuttene er mer håndter bart, selv om enkelte minutter oppleves som raskere enn andre minutter.

Med blikk for sekunder og minutter, så skuer vi fremover og ser på en tidshorisont som fremstår som ytterst forskjellig for alle som skuer i samme retning. Dine og mine sekunder har klokke messig den samme takten, men opplevelsen er sterkt knyttet til tidsforvaltningen i øyeblikket, den som har anledningen til å sanse sekundene fult ut, vil oppleve masse tidsplass mellom hvert nye sekund. Det rake motsatte vil oppleves som et ras av sekunder som presser minuttene fremover i rakettfart.

Smil fra fortiden smitter over som glede for fremtiden og gir fryd for nuet ...

Tiden har gått over i et nytt tiår og det å se seg over skulderen for å se på det tilbakelagte landskapet, gir ofte høydedragsutsikt, det er de store begivenhetene som ofte preger den historiske horisonten, mens det er de små detaljene vi omgir oss med - som er livet vi føler her og nå.

Den kroppslige motorikken før og nå, er stort sett kun preget av at tiden går og ikke av endret konfigurasjon.
Tilpasningsdyktigheten til kroppenn er fantastisk og det er mer den mentalebevissthetenen som gir overdimensjonert forventning eller for forsiktig tankemessig begrensning - Realiteten der og da(her og nå) er fasiten for hva som gjelder i øyeblikket og begrensingen i situasjonen gir en erfaringsmessig "skatt".

Øyeblikket som gir muligheten til å gripe gleden over å kjenne og se grensene for utfordring som står en nært - Valgene som følger er opp til hver enkelt å ta stilling til om en ønsker å forsere eller rygge tilbake fra de grenseopplevde ytterpunktene...

Med et nytt tiår i sikte, så føles det mest riktig å minne bevisstheten på at ferden går fremover og at det å snu seg for å se over skulderen er historiske gløtt som ikke nødvendigvis setter standarder eller målestokk for nuet eller fremtiden...


Det som har vært er gjort og det som kommer blir fremtid, da koser jeg meg med å gripe tak i det som gleder og forundrer meg her og nå...


Jeg håper at godhet og glede vil være fremtredende nå og i de kommende årene og at alle som har mulighet bidrar til at flest mulige får et fullverdig liv å glede seg over. For den dagen alle sammen er glade, så har vi omfavnet de rette verdier og lykke vil da være en naturlig del av livet der og da. Kalde verdier vil bare være et vagt minne fra en tid hvor menneskeheten jaktet på luftspeilinger og glemte at det var den varme heten som omfavnet ørkenens sand som er livskraften til vår tilstedeværelse, slik vi kjenner den nå.

Det å se fremover, eller det å holde i et halv fult glass, kanskje sikte mot de skinnende stjernene og fokusere på de langtids friske, dette er øyeblikstrender som former fremtiden. Disse spede forsøkene på å nå frem til lykken er fragmenter av hva som kan være den universelle lykken, da må vi akseptere tiden det tar og behovet for omvandling av grunnverdier i de ytterste bevisthetslagene, denne fremtidsbevisstheten må være i stand til å forvalte et større perspektiv enn hva horisonten har å by på. Det å være i stand til å ønske å se mer en egen svære er essensielt for at individene skal kunne føle større egen lykke.

Det å gi, var i fokus når Julen nærmet seg og søken etter å finne meningsfylte gaver ble mer fremtredende etter fjorårets påminnelse om virkelige gleder, så det føltes naturlig å "dele ut" geiter og høner til de som måtte trenge det - det å pakke inn gaver med T-shorter og lapper som symboler på "gaver med mening" var en hyggelig aktivitet i mitt verdi sinn - Det var en aktivitet som varmet mitt eget sinn og som jeg håper og tror at reelt varmet sinnene til de som mottok både fjernt og nært...

Da strekker jeg meg etter fremtiden, med omsorgsfulle tanker fra fortiden og oppdager at det er dette som er nuet...

Det å være tilbake fra noe en ikke har vært borte fra...

Det å passere et årsskifte i en uvant tilstand gir grobunn til undringen og nysgjerrigheten.

Det å forlate 2008 og ankomme 2009 med en nyre mindre har vært en mindre skummel ferd enn først antatt, senariet som en tenker i sitt indre sinn - er basert på alle eventualiteter som er blitt snappet opp underveis og dyrket fram i en egen mutert forventning, som i mitt tilfelle ikke var i nærheten av den virkelige erfarte opplevelse.

Inngrepets hemmende effekt var betraktelig mindre enn hva forventningene hadde innbilt seg - Jeg var oppe i "vanlig gjenge" i løpet av 6 dager og da hadde jeg fått en ekstra dag hvor det ikke var nødvendig med de rituelle daglige morgenprøvene - Hjemme i den vante atmosfære så er det fortsatt løftebegrensningene som er det som er vanskeligst å holde i fokus, de hjemmelige forhold har lett for å bekle de daglige oppgavene i en vane basert atferd og her må bevissthets fokusen holdes skjerpet hele tiden - Men det er utrolig deilig å være hjemme og kjenne livet falle på plass i den mer vante rytmen, men med erfart bevissthet rundt gledene det er å være i stand til å bevege seg fritt uten de hemmende kroppslige signalene som kirurgiske inngrep gir.

Erfaringen å kunne gi en nyre til en som har behov for å få muligheten til å leve et aktivt og fullverdig liv, det er en sjelelig glede - Det at jeg samtidig fikk minnet meg selv om de hverdagslige skattene som det er å kunne løpe opp trappetrinn og snu seg 180 grader, har beriket min tilstedeværelse ytterligere og jeg nyter et hvert sekund med "vanlige aktiviteter".

Det har alltid vært godt å leve, men nå er det enda bedre, da kroppen og sinnet har fått muligheten til å oppleve alle våre hverdagsskatter som tidligere hadde fått et noe falmende fokus og nesten forsvunnet inn i glemselens rike - Det er godt å leve og herlig å være tilbake i en ny og mer bevist eksistens - jeg var ikke borte, bare noe fraværende :)

Historien starter lenge før dette punkt, men et sted må være denne start ...

Her er denne blogg starten.
Tiden har eksistert lenge før og vil eksistere lenge etter dette punktet, men mitt nå øyeblikk i min nåværende tids oppfattelse, er fylt med glede og ansiktsuttrykket spanderer et smilende trekk som en bekreftelse på at følelsen spres over i den fysiske delen av min eksistens.
Da er ordene festet til en start, midt i en tidskjede som jeg håper at vi blir flere om å utforske i alle retninger...

La oss sammen håndtere egen:

Refleksjon - Ved å betrakte.
Idé - Ved tanke, forestilling og oppfatning.
Observasjon - Ved kunnskap om omverden gjennom sansene.