NICOLAUS COPERNICUS (19.02.1473 - 24.05.1543)

Latinisert form av Niklas Koppernigh Mikołaj Kopernik, Nikolaus Kopernikus,
 Köppernigk, Cupernic, Czeppernick - UTTALE kopˈernikus.

FØDT 19. februar 1473, Toruń, Polen - DØD 24. mai 1543, Frombork, Polen.

Astronomen som foreslo et astronomisk system der grunnideen

 var at Jorden kretser rundt Solen og roterer om sin egen akse.

Copernicus' fremstilling av det heliosentriske verdenssystem.
Etter hans verk De Revolutionibus Orbium Coelestium.

Store norske leksikon: https://snl.no/Nicolaus_Copernicus

«The dark factor».

Negative karaktertrekk skyldes den mørke faktoren

Blomsten illustrere at D-faktoren er kjernen i ulike mørke personlighetstrekk,
 hvor trekkene derfor overlapper hverandre.

For eksempel er narsissistisk og sadistisk oppførsel ulike,
 men det felles grunnlaget for de to typene av oppførsel er
 D-faktoren, sier Ingo Zettler. (Illustrasjon: Moshagen, Hilbig & Zettler).

Utdragene er hentet fra www.forskning.no skrevet av Anne Sophie Thingsted: 
https://forskning.no/hjernen-psykologi-samfunnskunnskap/ondskap-forskere-avslorer-personlighetens-morke-kjerne/1253691

 

Den mystiske, mørke kjernen som de negative karaktertrekkene stammer fra, har blitt døpt D-faktoren av forskerne bak den nye studien. Det står for «the dark factor», altså den mørke faktoren.

D-faktoren er en type underliggende personlighetstrekk som innebærer at du er tilbøyelig til å oppføre deg som en drittsekk.

– Derfor gir det ikke så mye mening å skille mellom ulike mørke personlighetstrekk, når man skal forstå hvor ulike former for etisk, moralsk og sosialt tvilsom oppførsel stammer fra, sier Zettler.

D-faktoren består av tre aspekter:

Du strever etter å oppnå mest mulig. For eksempel lykke, status, penger eller lignende.

Det gjør du på bekostning av andre mennesker. For eksempel ved å stjele, lure eller påføre andre skader eller smerte.

Du rettferdiggjør oppførselen ved for eksempel å tenke at du er mer verdt enn andre eller at alle oppfører seg eller burde oppføre seg på samme måte.

– Hvis du har en høy D-faktor, er du typisk en person som går nådeløst etter dine egne mål og ikke bryr seg om at de påvirker andre negativt, eller så er det å skade andre et mål i seg selv for deg. Samtidig er du overbevist om at oppførselen din er rettferdig, oppsummerer Zettler.

Ta testen på forskernes egen nettside: The Dark Factor of Personality

Les hele innlegget her:
https://forskning.no/hjernen-psykologi-samfunnskunnskap/ondskap-forskere-avslorer-personlighetens-morke-kjerne/1253691

Hund og glede

Hund med glede 2007 og 2008:

LC konkuranse Larv 2008: https://goo.gl/photos/Qr9R3k7b1KXvbQEz5

Utstilling Nesbyen 2008: https://goo.gl/photos/phDgwPiLu4mxF4d38

Utstilling Lovudden 2008:

 https://goo.gl/photos/oPdMtXJfejNV6n2TA + https://goo.gl/photos/kzKiELrmLPvFq8L7A

Utstilling Nes 2008: https://goo.gl/photos/cPesmg3yBqaXQrbc9

LC konkuranse Mansrud 2008: https://goo.gl/photos/quj5atKoGn4d3mQx6

LC trening Mansrud 2008:
 https://goo.gl/photos/Frn92aCNqWymkj5J7 + https://goo.gl/photos/EekwQgPgPf3oSXzU7

Lovende LC kandidater 2008: https://goo.gl/photos/6zYLWybcgNQCRSwL6

LC trening og konkuranse 2008: https://goo.gl/photos/5omDBjDzqxKbY5D29

EM LC 2008: https://goo.gl/photos/ngt3xaz38yHBfJTK6

EM LC 2008 - Dag 1: https://goo.gl/photos/hSqF2XSePZxcJw5b9

EM LC 2008 - Dag 2: https://goo.gl/photos/b3j7KMBomhWgbtWf7

EM LC 2008 - Parade: https://goo.gl/photos/6hdsuwWB5NQfaKmv9

LC mynder 2007: https://goo.gl/photos/SAdvwjm6mD3miPBg7

LC Nannestag 2007: https://goo.gl/photos/TN5o936fHcPYrHpv8

LC Åråsen 2007: https://goo.gl/photos/DPGUAVSmYSNu7X5o6

Nasjonal LC 2007: https://goo.gl/photos/pKYRn5h9WS1yntdo9

Nationella LC 2007: https://goo.gl/photos/HyB3cesjViWpB8QS9

LC trening Bjerke 2007: https://goo.gl/photos/tgRuRrSKbTwVjk6W6

LC Boxholm 2007: https://goo.gl/photos/RE6BDgGr6jgQKqc79

LC Söderhamn 2007: https://goo.gl/photos/XZg4wSTLNozdo9yq8

LC Stjärnhov 2007: https://goo.gl/photos/FCpav3MNjTKvo6qK6

Utstilling Nesbyen 2007: https://goo.gl/photos/bmCHQZTtuHmYiJ1h7

LC trening Skjegstad 2007: https://goo.gl/photos/hvbs6seJ1zsY77DR8

LC trening Lier 2007: https://goo.gl/photos/p7ZXt53xwqZ64kRb7

LC trening Spydberg 2007: https://goo.gl/photos/YEEngsLWYUFMkP9m8

UROskole time nummer to ...

Kjenner på en mer balansert tilnærming til det å fysisk vite hvor jeg skal og hvordan roen til det som nå er mer forstått, hvor forrige gangs start-uro nå er omgjort til en tanke om hvor godt jeg har klart å tilnærme meg måten som jeg har tolket det til at det skal være.

Veien til ny forståelse av hva som faktisk er og automatisk koblingen til tankestrøm som naturlig bare fremtrer i mitt fokuserte, hvor det å sloss med vanene og periodisk svikt i det fokuserte bare er hva det er.

Fremme og tilstede der hvor det igjen skal skjer, etter å være fornøyd med å naturlig ha oppdaget omgivelsene rundt, da det ble ankomst i nærmiljøet i god tid før avtalt tidspunkt, hvor tanken på kaffebesøk faktisk ble omgjort til nysgjerrig vandring rundt i området hvor jeg vanligvis ikke ferdes, hvertfall ikke i et så rolig og tilbakelent oppmerksomt tempo.

Så var tiden blitt innenfor akseptabel margin og det ble tastet inn ringe koden og trykte grønn tast, hvor da en kjent stemme guidet meg til å trekke håndtaket og døren mot meg, før jeg kunne åpne inngangsdøren.

Inne i kjente lokaler, hvor rutiner for plassering av sko fremstår som noe naturlig kjent, kanskje en selvfølge uansett når en kommer på besøk, men fornøyd med å gjøre som forventet.

Balansen finner roen i å posisjonere seg i vinkelsofaen, hvor vannglassene er på plass og “landing” kan skje. Så sniker oppgave tanken seg inn i det fokuserte, har det egentlig gått som forventet, slik at det er noe interessant å kunne snakke om, da mine valgte løsninger ikke er helt blink, men likevel i retning av noe nytt som jeg kan kjenne på å ha oppdaget.

Omgjøre alle disse “dersom atte” innvendingene og finne plattformen for hvor jeg faktisk er og dermed ble stunden veldig riktig for å fokusere bort fra tankene som skulle inn og ut av alle stikkveier som kunne tenkes av små tankefliker.

Når begge var posisjonert i hver del av vinkelsofaen, så var det tid for å kjenne etter hvor tilstedeværelsen faktisk befant seg og hvor oppmerksomheten kunne styres litt mere inn i øyeblikket hvor praten gikk sin naturlige fine gang.

Metoden for å finne roen ble igjen å følge den rolige stemmen som guidet oppmerksomheten ned mot foten, som sist hvor det nå også gikk periodisk ann å kjenne små fornemmelser av fotens trykk ned mot gulvteppet, fokuset glapp og søkte stadig etter prikking følelsen fra forrige gang og da ble det for mye leting etter hva som hadde vært og ikke det som faktisk var.

Så flyttet fokuset til hånden som hvilte mot benet, der var det ingen sammenlikning og dermed kunne oppmerksomheten bli mer værende der hvor flatene traff, hvor en varme bredte seg merkbart.

Så var det pusten som skulle fornemmes, men ikke i punkter hvor jeg er vant til å følge luftens kraft, men overraskende nok i neseboret og det ble i de første innåndninger noe underlig vanskelig, så roet min tilgjorte ekstra rytme seg og fokuset klarte nesten å sanse noe som kunne kjennes ut som luften gjennom neseborene, men oppmerksomheten glapp og gjentatte forsøk var det som gjorde at det kunne kjennes ut som mer enn første forsøk.

Roen hadde funnet en form, hvor den generelle uroen hadde funnet sin ro. Så ble det mer en avventende følelse om forsøkene på gjennomføring av oppgaver var noe å samle snakken rundt, en naturlig uro som er noe av det som karrer borti “flink gutt” følelsen. Dialogen får frem mer av innholdet i forsøkene, som i ettertidens perspektiv kjennes ut som å ha vært i nærheten av hva som kan forventes, men hvor tiden før og etter uroen er det som har festet seg og ikke selve nærheten til det urolige - Mye øvelse igjen, da tilnærmingen løfter inn noe enda bedre enn forventet og da kjenner jeg på tanken om at øvelse gjør mester.

Dokumenteringen er oppdaget som ikke så viktig, selv om deler av den ble gjenopptatt etter en tid hvor da det var tid for å tenke på neste oppgave, som støtte på periodiske utfordringer med naturlig distanse for å sikre tilfriskning etter vanlige sykdomsforløp og til slutt en mulighet for å fortelle det viktigste flotte til de som har gjort at jeg er her i dag, hvor jeg bevisst skulle skru av “babling” som naturlig og vanligvis følger når jeg trekker frem snakk om det som kjennes viktig for meg. En naturlig fortsettelse fulgte så flott, hvor begge mine foreldre responderte bekreftende med ord og nikking, hvor det for meg kunne kjennes på en varm og god atmosfære, en glad fornemmelse som overskygget all uro.

Begge oppgaver ble løst på måter hvor oppmerksomheten glapp fokuset på uroen og resulterte i en mer euforisk fornemmelse av bra og enda bedre, som henger igjen når det gjenfortelles om akkurat dette - Noe som fremsto mer tydelig i snakken videre og dermed er oppgaven å fortsette både fornemmelsen av tilstedeværelse og uroen i det dokumenterte, samt fortsette mer uten mål og bare dele tid mens det finnes tid og fine øyeblikker hvor det uroer.

Tiden går fort i godt selskap og slik gikk det denne gang også, fortsatt mye ukjent og en jobb å bryte med tillærte naturlige mønstre. Verktøykassa har fått flere redskaper, selv om brukeren ikke mestrer helt fin innstillingen, så skjønner jeg mer og mer når utstyret kan benyttes, selv om det som oftest oppdages i ettertid.

UROskolen

De første URO oppgavene

Etablering av forståelse er for meg veien videre inn i alt nytt, hvor det å strekke egen handling utenfor de nære trygge rammer gir ny mening - En åpenbar tilnærming som dulter borti mange tankerekker om at det er slik og sånn det burde gjøres og hvor resultatet forsøkes malt frem som en beroligende tanke om hvordan det vil bli.

Klarer tidvis å riste bort tanken om hvordan tiden der og da forventes å bli og heller kjenne på fornemmelsen av at dette kan bli riktig og til og med flott.

Gikk først løs på oppgaven om å ikke dokumentere absolutt alle gjøremål som naturlig kommer innen rekkevidde, en nokså grei og overkommelig aktivitet å gjennomføre, da det egentlig ikke var så alt for mye av gjøremålene som var av andres ansvar og dermed dukket det opp en våkenhet rundt hvordan arbeidsdagen egentlig er.

Har faktisk funnet en middelvei, hvor jeg fortsetter med notater som sikrer at jeg enklere fortsetter fra det punktet hvor gårsdagen skal kunne gi videre fart i de gjøremålene som naturlig fortsetter i den kommende etappe, for å sikre en enklere håndtering av arbeidsoppgaven for meg selv og en mulig metode for å overlate utførelsen ved ferie og fritid.

Så oppgave nummer to, hvor oppriktige ord om viktigheten av betydning og inspirasjon fra eksemplene i det faktiske levde skulle fremføres uten etterfølgende ord om tanker. En vanskeligere øvelse, både fordi naturlige perioder med forkjølelse har vært tilstede og det å finne tidspunkt som harmonerer og ikke forstyrrer belastende.

Fant inngangen og konsentrasjonen om å ikke skulle fylle ettertiden med masse snak, passe fornøyd med både oppriktig innhold og tilstrekkelig fokus på å gi rom for hva som kom.

Klarte ikke helt å holde håpet og forventningene borte, men fikk til en fyldigere videre snakk, hvor temaet naturlig bare ble pratet mye mer om.

Ser enkelt at det oppstår masser av motstand, hvor lysten til å løse gamle vaner på en annerledes måte bare blir kjempe bra.

UROskolen

Første UROskole time ...

En hyggelig erfaring som inneholdt oppdagelse av min egen fot i gulvet som fikk all min oppmerksomhet, hvor det kunne kjennes på en hard treff flate og deretter en spredende varme, som så gikk over i prikking.

Forflyttet oppmerksomheten til leggen ved å kjenne en svakere fornemmelse av varme og deretter prikking, det å føre oppmerksomheten videre opp til kneet, hvor det var ennå svakere tendenser av varmt og svak, svak prikking. Så var det opp til pusten og her ble det ikke samme evne til å holde på oppmerksomheten, for her tørnet tankene inn i forventninger om at pusten skulle være slik og sånn.

Dette var en flott konkret aktivitet etter velkomst og introduksjon til hva konseptet er, en skole og ikke noen behandling, hvor rammer og omfang ble skissert på en måte som jeg kunne gjenkjenne fra tidligere lyttinger til podcastene fra UROskolen.

Hvor uroen befant seg ble neste tema, her ble forståelsen av utfordringene mine som jeg mente var oppdaget snakket om, hvor jobb ble det enkle første, da det føltes mer konkret og noe ufarlig, da relasjons landskapet var der det kjentes aller mest urolig.

Det å utfordres på å være stille og ikke være proaktiv, var utfordrende på flere måter.

Bare det å la ting være som de er, ved å ikke dokumentere og la ansvar ligge der ansvaret ligger, hadde mye elementer av manglende komfort.

Så den enda vanskeligere utfordringen å skulle si det som kjennes mest oppriktig direkte og bare være stille etterpå, ga umiddelbare strittende tanker.

Etter noe tid og noen ord og setninger om mer av det utfordrende, så ble det greit å tenke tanker om å utføre det foreslåtte, om å ikke måtte dokumentere eller ta oppgaver utenfor eget virksomhetsfelt. Så gjenkjentes en indre motstand av oppgaven om å oppriktig si de gode sannferdige ordene som betyr aller mest og klare å romme stillheten etterpå og la det bli som det blir.

Utfordrende tanker overveldet og fylte hodet med absolutt alt som kunne tenkes i et super raskt tempo, som virvlet og rev i det komfortable med det å være meg.

Så godt å faktisk forstå mer av hva som fortelles og beskrives av deltagerne i URO podcastene, ble bare så godt overveldet av stemning og ro som fylte tilstedeværelsen.

Får øyeblikker av forståelse av sann glede i å møte noen som har egenskaper som kan utfordrer på en så lun måte.

Hvordan skal dette gå, er tanken som streifer og så treffer, for dette kjennes som noe urealistisk flott, hvor en fin svimmelhet kan fornemmes.

Med en avsluttende god klem, er det utrolig godt for meg å kunne si at vi sees igjen, for dette har vært mer levende enn tenkt.

Kan kjenne på gleden over å ha tatt initiativet til å ville forsøke noe annerledes og truffet et fantastisk flott menneske som jeg mest sannsynlig ikke hadde truffet ellers, et frydefullt øyeblikk.

https://uroskolen.no/

Låst eller åpen postkasse …

Låst postkassa inne i en oppgang, er noe underlig og fremstår for meg som en ubalansert frykt for å miste innhold til kjente.

Det som skaper grobunn i undringen, er mitt erfarte med en utvendig postkasse uten lås, hengende ute på en garasje i forhold til nå hvor min blokk postkasse er en lukket og låst postboks plassert i nedre del av gangen, innenfor en låst dør.

Umiddelbar assosiasjon er at verden der ute er mindre skummel enn mine kjære nære naboer, hvor det nå er 8 husstander som har naturlig ferdsel forbi postkassa.

Det er teoretisk tilgang via kjelleren for de to øvrige oppganger, noe som gir en teoretisk muligheten for 32 husstander å kunne ha tilgang til området for alle postkasser.

Hvorfor det er naturlig å låse hver og en sin post innenfor et mindre miljø, er umiddelbart noe vanskelig å kjenne på som noe rasjonelt, da de fleste postkasser som står i det fri er som regel ulåst.

Det å ha noe åpent i dagen, har kanskje en mer allmennpreventiv oppfattet barriere, et tenkt hinder for tyvtitting ned i andre sin post, hvor det potensielt sett kan bli i påsyn av andre.

Dermed kan isolerte skjulte områder, som steder bakenfor en inngangsdør, være mer som en arena hvor slike egenskaper ikke automatisk treffer selvregulering, men heller stimulerer til nysgjerrig spennende annen atferd.

Bærekraftig batteriangst ...

Etter lengre tid med valg på valg med overdimensjonert kapasitet og sikring av illusorisk forventning til evig kraft, så er nå valget blitt påtvunget vågalt en smidigere løsning med hendig formfaktor og vilje til å sloss med egne tanker om nødvendig kapasitet med tilstrekkelig kapasitet.

De lagde tanker om evig batterikapasitet som medisin mot uvanen som kontakt verktøyene i den senere tid har utviklet som stor formfaktor, så har tanken om bærekraft kommet inn i mine overforsiktige forståelse om hva som er tilstrekkelig.

Dermed utfordres min tilbakelentheten, noe jeg kan kjenne at er i trivselssone nå, det å kjenne at ting er i bevegelse mot en naturlig endring.

Design og praktisk tilnærming som begrenset var sparket bak hvor alle tenkte sikkerhetsnett ble erstattet av nysgjerrighet på det som egentlig er åpenbart, da størrelsen på enhetene i de seneste modeller har est ut av alle proporsjoner og hvor sparket bak var det som trengtes for fokus vridning mot en mindre formfaktor som har mulighet for stor visningsflate og ny tilnærming som pirrer nysgjerrigheten.

Motorola kom først med konseptet og en retro liknende modell Razr som bare appellerte helt, men prisingen gjorde at det ikke var noe alternativ.

Så dukket Samsung opp med en variant, ikke like sexy eller kul, som praktisk funksjons gjenkjennbar og med en forbedrings hyppighet som overgikk Motorola versjonen, samt prising som var innenfor hva som aksepteres av meg som nivå på spydspiss toleranse.

Funksjonaliteten blåste meg av veien, sammen med det å revitalisere gleden over å ha en annerledes funksjonell duppedings å utfolde min nysgjerrighet med, livet var igjen herlige.

Hvor har lekenheten min vært, bare numment fornøyd med megapiksler som ikke har gitt mer enn de forrige modellene, da fokus rundt stoooort batteri har overskygget både moro og glede.

Her ble tilførselen av lekent bruk av "knekte" flater, som å oppdage nytt på gamle arenaer.

Nå som det har gått en tid og det erfarte har forsterket roen i mitt indre, så er jeg på det stedet i forståelsen at det går greit, da batteribanker fortsatt er å foretrekke som sekkefyll.

Det er et vagt tegn til bevegelse i forståelsen av hva som er det viktige i det digitale livet.

Kreativ Frihet

Verden er her hvor du og jeg er, et sted hvor ikke mitt skal begrense hverken fri vilje eller evner til å være mer enn ennå ikke forstått.

https://pixabay.com/

Enkelhet i å tenke slik, er like vanskelig som forståelse av hva som befinner seg i meg selv, hvor de vanskeligste sider til slutt bare må tre frem.

Utviklingen skjer først der hvor oppdagelse av hva som ennå ikke forstås oppdages som det vanskelige hvor jeg våger å være som modigst.

Straks 10 år siden: Tre Lys Ble Tent For Deg Min Kjære ...

Minneordene jeg fremførte i kirken til min kjære, i begravelsen hennes 26.juni 2012.

Forklaring til hvorfor det ble tent tre lys i gangen på Fløia:

Når en av beboerne på kortidsplassen til Lindrende Enhet døde, ble det tent tre lys i gangen til minne og i respekt for pasient og pårørende. Dette oppleves som en respektfull og fin måte å informere alle oss andre, om at nå var det pårørende som hadde det tungt og at det vil bli praktiske aktiviteter i løpet av nær fremtid for forflytning av pasient - En seanse hvor pårørende og sykepleiere fulgte kisten ut fra rommet og ut gjennom hoveddøren frem til begravelsebilen, kisten var dekket av et flott teppe som tradisjon tro ble brukt for beboerne på Lindrende Enhet.

Minneordet til min kjære som jeg leste for henne og alle oss tilstede i kirken:

Det jeg nå ønsker å dele med dere alle, er noe av vår fantastiske tid på Drammen geriatriske kompetansesenter - Lindrende Enhet, som vi bare kalte Fløia.

Tre lys ble tent på Fløia når ditt lys slukket min kjære, lørdag 16.juni 2012 klokken halv ti.

Disse tre lysene representerer for meg så mye:

Deg, oss pårørende og ikke minst det fantastisk varme personalet på Fløia.

De tre lysene var som - Et lys for hver av dere som søstre, Torhild, Vivian og deg Nina.

De tre lysene var - Tre lys for vår hjemmelige sfære, hvor alltid det første lys som tentes føltes som din omsorg for Catharina, det andre og tredje lyset for din omsorg for meg og oss.

... jeg tror egentlig at jeg kunne tent uendelig mange lys, for det var uendelig stor omsorg i deg min kjære ... omsorgen din kunne ha fargerike former, du irettesatte oss alle når du følte vi periodisk var på helt feil ståsted i tanker eller handling, men du hadde evnen til å se at din omsorg av og til var basert på feilaktig grunnlag og strakk ut hånden for å rette opp utsagn som var ment annerledes ...

Det å få lov til å følge deg så lang jeg kunne, ser jeg på som en trist men flott del av din og min "reise".

- Trist, da jeg så gjerne kunne ønske meg mer av det vi hadde.

- Flott, det å kunne føle og oppleve din rolige og solide styrke hele veien.

Uredd som du var ga du oss rundt deg, større mot skal du vite - Valgene du tok, når beskjeden om at kroppen ikke lenger håndterte tiltakene legene kunne gjøre, var imponerende.

Etter den første tunge halvtimen som du brukte til å fordøye det nokså rå innholdet i budskapet, var dèt som skulle til før du "klatret" opp og tilbake i salen på livets hest og galopperte med livets glede mot horisonten.

I trekkvogna bak hang vi andre med, selv om det var noen hestehoder bak, så var vi i hvertfall noe svimle med.

Det ble etterhvert lettere å dele utsikten din, som inneholdt evnen til å gripe et hvert millisekund. Her har vi lært utrolig mye og blitt minnet på de virkelige verdiene i livet - Takk for det min kjære!

Veien videre har du sørget så godt det lar seg gjøre for, ved å involvere oss alle i øyeblikkenes glede og de konkrete gjøremålene som nå naturlig har kommet.

Det å trekke frem en og en situasjon, vil for meg være vår glede jeg vil fylle hverdagen med, når jeg stille sitter og lukker øynene, da vil jeg se smilet ditt og hører latteren din som den var.

Jeg vil nok fortsatt gråte, men ikke av tristhet, bare av savn.

Det samme vil gjelde når latteren bryter ut, da vil jeg kjenne ditt nærvær igjen.

Jeg vil le trist og gråte meg glad av vår fantastiske ferd sammen min kjære!

Det å være flere i sammen, har gitt Nina og meg en fantastisk ro i de mest kaotiske øyeblikk.

En datter som tar ansvar i hjemmet og våker over noen av min kjæres mest verdifulle skapninger.

Søstre som passer på sin syke lillesøster, som det mest naturlige på jord.

Tilhørende familie som støtter fantastisk opp, natt som dag.

En arbeidsgiver som gir meg mulighet til å dele tiden med min kjære, som personlig kommer og gir meg bamseklemmer, både på sykehuset og på arbeidsplassen, når jeg trenger det som mest.

Venner som omsorgsfult har grått og ledd sammen med min kjære, når realitetene har vært samtaleemne.

Nina og jeg har vært heldige, vi har fått tid sammen takket være dere - Jeg er helt sikker på at vi har fått mer tid sammen på grunn av alle dere - Hjertelig, hjertelig takk alle sammen!!!

Så min kjære skilles på en måte våre veier nå, men bare på det fysiske plan, for jeg skal nå bære våre sammensmeltede hjerter for alltid - Jeg Ælsker Duuu for alltid min aller vakreste!