Mesterens effektive disipler - Av jord er du kommet og til jord skal du bli ...

 Fantastisk å se hvordan forfining av hva "mesteren" på dette satte i system frem mot 1945 og hvordan det historiske nå fremstår som den største selvfølgelighet at arven adopteres så effektivt av folket som erfarte maskineriet og systemet sin nådeløse effektivitet.

Flaskehalsen fra den gang da er nå byttet ut med død og fordervelse på stedet, slik at sivile og spesielt kvinner og barn kan ryddes bort effektivt, slik at det lidende folk får håndteres de døde selv. Dermed slipper utøver selv å håndtere massegraver og den gamle "oppfinnelsen" konsentrasjonsleire og heller bruke tid på effektivt å produsere enda flere døde og drepte.

Folkemord i nyere tid ja, men også et forledet folkeslag som lar frykt og terror være virkemiddelet og et utopisk permanent ønske om kontroll på bekostning av andre menneskers rett til å finnes, ved å spille på motstanderens nådeløse enkle strategi om å ikke ha mer å tape, så fjernes vanlige folk effektivt sammen med motivet om at en eller noe annet er målet midt inne i folkemengder.

"Dritt folket" ser ut til å ikke ha noen menneskelige verdier igjen og det "Hellige land" fremstår mer og mer som denne jords kreftsvulst som brer om seg og ødelegger mer og mer i sin av-guds navn.

Stakkars eventuelle de få som fortsatt har en ørliten glød av anstendighet og som skamfullt må stå i kroken til spott og spe, men jeg tror oppriktig de heller foretrekker det fremfor å bli ryddet effektivt bort fra denne jord av "Guds egen hånd".

Veien videre blir å rydde i eget reir eller tilslutte seg og vise seg som "denne verdens fyrste" og etablere sitt paradis i ondskapens oase.

Jeg bare lurer så inderlig på hvorfor de ikke ønsker sine egne gisler tilbake og at diplomati ikke er et ønsket løp, hvilke krefter er det som har seiret og som har tatt over anstendighet montro?

Bedre og bedre dag for dag - Hostesaft dose nummer to ...

Etter nå å kunne støtte meg på mer solide bærende ben, så har den siste tiden føltes som å ha vært langt nede i knestående, hvor det periodisk har vært smertestikl som har rystet helt ned i kjeller grunnen.

Det å puste med magen for bare å puste, er mer å foretrekke en de store magedragene som har vært nødvendige for å ha kommet seg gjennom noen utfordrende øyeblikk i dagene som er tilbakelagt.

(Support of solid load-bearing legs, lately has been far down on its knees)

Onsdag fortsettelse:

... fikk bestilt fastlege time til fredag.

Ble så en enkel bevertning hvor "rett i kroppen" ble valget med thailandsk nuddel suppe. Utvidet kvelden med godteritypen skolekritt, så nå er sukkersuget tilbake noe jeg assosierer med en forbedret form, får se hvordan dette tas i mot av kroppens prosesser.

Magen har vært urolig og ikke helt i balanse, så den trenger nok sin tid til å naturlig justere seg tilbake til sin nye takt.

Kveldingen varter opp med en følelse av å være dårligere, det kjennes ut som kroppen jobber annerledes med å håndtere resten av denne onsdagen, ser at hvilepulsen er nede i 75 slag i minuttet og får finne senga, slik at morgendagen har alle forutsetninger for å få best mulig utgangspunkt.

(Thai noodle soup in a cup)

Torsdag:

For en slapp start, her var det verken hopp eller sprett. Får starte med kaffe og energibar, så kanskje det er glød av kraft som kan manes frem.

Solen titter hvertfall frem i dag, mens nattens temperatur har vært vesentlig kaldere enn tidligere, for det tar sin tid før temperaturen på verandaen er slik at verandadøra kan settes opp.

Solen har vært strålende bra og lyspunktet i en passe laber dag hvor tiden på verandaen er det som har fremstått som kos, når det ikke er kraft å finne i kroppen, sovna brått under solen og fikk stablet resten av kvelden på plass, uten å ha noe mer nevneverdig bedring å skrive hjem om, bare sliten klar for senga.

(The sun has been shining brightly and the highlight)

Fredag:

Våken klokken 04:30 og må opp for å lufte den klamme kroppen, finne drikke og gikk innom toalettet, så tilbake under dyna og venter på at klokka ringte 05.

Tar noe tid før jeg kommer meg inn på badet og får satt på varmtvannet, men som ferdig dusja, så ble det å sikte mot næring og energibar, pluss kopp kaffe og da viste klokka 07, ting tar utrolig mye lengre tid nå.

Det går vesentlig saktere enn slik jeg forventer, må bare finne roen i at slik er det nå, orken er ikke helt der den skal være og da får jeg tålmodig finne veien frem til slik det var, etterhvert.

Har funnet en ro etter dusjen og er mer klar for dagen nå når klokka viser 08:30, får si at enten går minuttene rasende fort eller så er det tempoet mitt som ikke helt henger med, blir å adoptere atferden fra dovendyret kjenner jeg, så får jeg se om lydene fra midtregionen også roer seg. Slumret til på sofaen og klar igjen etter 20 min i bortenfor land.

Pling på mobilen, pakke posten er på plass, da går det ikke an å vente, selv om klokka nå er 10:30, så rekker jeg fint å hente, pakke opp og gjøre forberedelse og slik gikk det.

(I have found a calm after the shower)

Lege:

Så av sted mot doktoren i god tid før timen klokken 12:45, timene hans er som en klokke, enten skarpt rett på eventuelt noe føre oppsatt tid, så her er det bare å være frisk nok til å henge med.

Legen var forberedt og stod klar med et raskt stikk i fingeren for å sammenlikne med forrige blodprøve, mens maskinen gjorde sitt, så fikk jeg oppdatert ham med min opplevelse av kroppen og tilstand, samtidig som han kom med utdypende spørsmål fra han sitt undrende.

Pling var tegnet på at maskinen hadde gjort sitt, hvor resultatet viste en nedgang i infeksjons verdien CRP 30 og et tegn på at min beskrivelse av følelsen av noe bedring da harmonerer, siden forrige CRP hadde vært 50. Da ønsket han at jeg stakk innom før 12 på torsdagen om to uker for ny CRP måling, om ikke formen skulle overraskende endret seg til noe mer negativt, for da var det bare å komme innom.

Legen skrev ut sykemelding fra i dag og ut neste uke, så får ferie og fri være målbilder for når kropp og sjel igjen er på "skia".

(The doctor was prepared and ready)

Hjem til mye ny erfaring fra den åpnede boksen, helt utrolig og rett tid å kunne kjenne på noe barnlig gøy igjen.

Så ble det på kveldingen oppdatering av familien via mobiltelefonen og roen hos alle kunne fornemmelse, når alle oppfattet en forstått bedring, så da er vi der vi skal være.

Vårt norske sjakk geni klarte igjen å håndtere sin gode venn og tidligere russisk utøver, hvor da også den tidligere armenske spilleren slo det franske håpet, dermed var det ren skjær glede her i min egen supporter gruppe.

Utvidet middags valget fra å gjelde mer enn suppe, så i dag ble det kjøttkaker, som en test på hvordan kroppen håndterer mer fast føde - Utrolig godt og fornøyd med bedringen i livet og kvelden kom fortere enn trodde, så kroppen har fortsatt sitt å jobbe med.

(A balancing scale with a colorful background)

Betraktninger underveis:

Når en står midt i en pågående "brann", så er bildet av ruinene det som realistisk alltid er tilstede som et alternativt utfall, selv om håpet trekker i alle andre retninger så er realismen det hodet mitt fester seg ved.

Der og da: Ukuelig gyver jeg alltid løs på minuttene og sekundene fremfor meg, selv om løpet initielt inneholdt øyeblikker hvor bevissthet periodisk holdt på å slokne i smertetopper, sammen med naturlige hyl fra syke smertestråler fra det indre og konstant ulmende "vondter" på innsiden. Som Ludvik fra Flåklypa på en måte tidligere har sagt: "Så vondt går det ikke an å ha ...".

Fastlegen delte absolutt min kroppslige bekymring når jeg ankom første gang, men han klarte ikke å sortere symptomene til å bli et målrettet løp som ga meg samme forståelse av hvor påskrudd han egentlig var, så når jeg forlot ham første gangen så var jeg innstilt på å stå i "krigen" alene og mobiliserte all min innsikt i å tåle mer ekstreme utfordringer og "vondter", samtidig som jeg fokuserte på kun væsketilførsel med sukker for å avlaste alle prosesser i kroppen som jeg kan påvirke.

Andre besøk hos fastlegen var preget av mer prosesserte inntrykk hos ham og meg, samt at vi begge hadde mer kapasitet til å samles på samme plattform og prate om hva som hadde vært og hva som nå var, uten at øyeblikkets smerter blindet. Han var forberedt og gjentok allerede pågående løp og situasjonen vi nå stod i, samt at faktiske målbare resultater og fysiske opplevelser kunne ses som enhetlige indikatorer på at veien bort fra det værste allerede var tendensen.

Jeg forlot fastlegen med en oppfattelse av å være ivaretatt, alle hans andre oppfølginger av prøvesvar underveis viste hvilken kapasitet han har, selv om den gjenværende indikatoren på uorden ikke peker i bestemt retning, så var han klar for å følge opp mageregionen, som var der den største opplevde utfordringen beskrevet av meg, om tendens til bedring ikke var det faktiske.

Så nå øver jeg på tålmodighet og forsiktig tilbakekomst av hverdagslig takt, for hva er det en savner mest når det er åpenbart annerledes, jo kjedelig hverdagslig takt og den skal jeg forsøke å prissette hver eneste dag nå.

... fortsettelse følger forhåpentligvis ikke ...

Hallo hostesaft, virker du mot alt av ugh ..?

(Hello cough syrup, do you work against all kinds of ugh)

Etter en ny opplevelse på begrensningene som plutselig kommer, så snurrer tankene rundt alle små ting som forstyrrer det hver og en har laget seg som sin forståelse av hverdagens normalitet.

Forsøker å bringe frem minner fra tilsvarende situasjoner og kjenner på assosiasjonen over tidligere å ha erfart noe tilsvarende, ikke noe likt, men noe gjenkjennbart og kan billedlig assosiere situasjonen som å komme inn i en blind del av labyrinten, hvor veggen fremfor meg ikke har en dør.

(Labyrinth wall that ends where there should have been an exit)

Egentlig rart at jeg ikke tidligere har møtt den berømte "veggen", siden jeg tidligere har jobbet mer nådeløst utenfor alle rammer og med private tilhørende større utfordringer, så var det underlig å nå legge til på "Bucketlisten" en slik aktivitet. Verdt å reflektere over hvorfor dette skjer med "gamle" meg, hvor erfaringen skulle tilsi at tidligere "verktøyer" burde kunne finslipes og justeres til å finne en vei videre, men slik ble det ikke.

Tilbakelagt måned med undertrykte symptomer og håp om å ta tak i disse når måneden var omme var planen, men nei slik ble det ikke. Stopp sa det mellom døgnskillet der torsdag ble fredag.

Torsdag:

Egentlig så startet hele oppdagelsen på torsdag 19.09.2024 rett før midnatt, hvor jeg våknet opp og oppdaget at jeg hadde sovnet godt på sofaen.

(race portal, start)

Fredag:

Fikk summet meg og innså at det bare var å komme seg i seng, men kjente at buksa klistret seg til baken og sjekket nærmere med oppdagelsen av at det kom blod fra sitteområdet et sted. Inn i dusjen og spyle og spyle nedre del, hvor det tilsynelatende ikke slutta å komme rødt vann, satte på enda varmere vann for å kompensere for den innvendige frosten som hadde etablert seg. Det var seint og det ble seinere, så jeg bare måtte gi opp å få vannet til å ikke være rødt. Pakket stumpen inn i et stort håndkle og knøyt det flere ganger rundt, slik at eventuelt blodet skulle stoppe i et av håndkle lagene og kom meg til sengs ved å legge meg på magen med lekasje punktet som det høyeste.

Fikk ikke sove, ble å vri seg så mye en kunne til høyre, så venstre og deretter midt, så opp for å drikke sukkerdrikke og slik ble rytmen gjennom fredagens natt, altså ingen søvn å skrive hjem om og svingende temperatur fra kaldt til solid varmt.

Jeg rakk periodisk å tenke gjennom hvordan jeg måtte høre med andre gode ressurser på hvordan fredagens og helgens jobbinnhold kunne løses. Når morgenen ble ringt inn, så kunne jeg starte med SMS meldinger til potensielle hjelpere som hadde kunnskap til å bidra, selv om dette egentlig var dems fridag.

Så ble det å gå i dusjen og få vasket bort blodet fra i natt, noe som viste seg å gå som forventet og det var ikke lenger rødt vann som gikk ned i sluket når vasken var ferdig, forholdsvis lettet for det. Satte meg på toalettet og følte at det ikke kom annet enn veldig varm luft og ble overrasket over at toalettet var fylt av rødt vann og ikke noe annet, overbevisende tanker om at dette ikke var veldig naturlig og kontakt med lege fremstod som en åpenbart nødvendige. Sjekket retningslinjene for legevakten og oppsøkte nettside til fastlegen min, hvor jeg lyktes med å få bestilt en ordinær konsultasjon på tirsdag i neste uke og tokk den, samtidig som tanken da var å vurdere legevakt muligheten og akutt time.

Ble så å formidle utfordringen til sjefen, slik at han ble informert, fikk samtidig bekreftelser på bistand og kunne videreformidle at det var håndtert. Ble så å krype fullt påkledd under dyna i en periode for å stagge den innvendige frosten. Så besvare innkomne SMS meldinger og telefonsamtaler, når jeg kom krypende ut av hiet, slik at detaljene jeg hadde i hodet kunne formidles. Så var det tilbake under dyna og frem igjen for mer avklaringer, fikk også kontakt med fastlegen og fikk en akutt time på denne fredagen.

Beregnet god tid til legekontoret og spaserte ut i dagen, ikke lange gåturen egentlig, men det som vanligvis tar 2-3 minutter brukte stegene nå nærmere 15 minutter på, så det går mer bedagelig for seg. Hadde beregnet rikelig med tid og ankom i tilstrekkelig god tid og bra var det, for fem minutter før avtalens tid språket det i høyttalerene på venteværelset, hvor navnet mitt og fastlegens kontor var formidlet og jeg kunne fremføre nattens bekymring for ham.

Legen:

Etter gjennomgangen, så var legens fokus at symtomene ikke nødvendigvis trenger å henge sammen, en innsikt jeg kan følge ham på.

• Blødning følges opp etter et identifisert rift som har vært der i minst 6 år, som vil bli et eget løp.
• Feber kan være så mangt og et døgns feber er ikke noen indikator, ble tatt blodprøver og avventer svar. Feber er ofte lik høy puls, noe som kan forklare hvilepuls på 120 slag i minuttet.
• Rygg og mage kan være muskulært og må følges opp etter punktene ovenfor.

Så da er det bare å ri av feberstormene og pendle mellom kaldt og ekstremt varmt, deretter se om det kommer noen forklaring gjennom blodprøver.

Resten av fredagen går i en urolig takt, hvor feber og vondt i magen/rygg er det som sliter på kreftene, men timene går i en nokså lik takt som fra natten som er tilbakelagt, en til to timer under dyna, så vandring ut på kjøkkenet for å drikke sukkerdrikke og tilbake under dyna for å få tilbake varmen.

(Doctor's office, anxious patients)

Lørdag:

Lørdagen var en fortsettelse av fredagen gjennom natten, men så utover ettermiddaagen kjentes det ut som om presset fra tarmene ikke lenger økte i volum og hvor presset på ryggen da ble mer og mer redusert.

Orken var fortsatt knyttet til tilstedeværelse under dyna og frem til kjøkkenet for drikke og tilbake, hvor jeg av og til våget å svinge innom stua også. Grovt antatt vil jeg si at døgnet bestod av 20 timer i senga og resten av tiden oppstykket som hvileløst vandring på små flater og toalettbesøk.

Søndag:

Søndagens rytmen er nogenlunde som tidligere, 5 minutter vandring og 2 timer med form for søvn, kroppen er kjempesliten etter lite søvn og siste matinntak var torsdag kveld. Tror planen får være å øve på tålmodighet og bare innse at kroppen har sagt tydelig i fra at det gikk ikke lenger.

Pent solfylt vær og verandaen er varm, dette hjelper på fryse periodene, så dette ble et godt innslag i denne dag. Ble etter hvert en runde rundt huset som faktisk ble utvidet og strakk igjen strikken noe, hodet gir seg aldri på å forsøke mer.

Fikk holdt meg våken og klarte å få med meg premieren av sesong nummer to av serien Jaget, hvor T-banen var åpningsarenaen, kjempekult. Så ble skjermen slukket og tanken om å kalle det en natt klokken 22:30, viste seg å kun bli en tanke, uroen i kroppen ga bare vendinger til høyre og venstre og opp for å drikke.

(rhythm of 2 hours and 5 minutes break)

Mandag:

Natten gikk sakte og i en varm versjon, ingen frosne perioder kun varmt og varmere, hvor det ikke var mulig å finne en posisjon som ga noe øyeblikk med søvn, holdt ut med vanlig rutine inn på kjøkkenet og tilbake under dyna frem til klokka ble 05 og da ble det å ta en ibux for å dempe de murrende smerter og tilhørende hodepine og kanskje finne noe søvn, suksess.

Klokken viste 08, jeg våknet i et skikkelig vått svømmebasseng, men fornøyd med å ha hvilt såpass og kom meg inn i dusjen, så rakk hodet å være mer på plass etter å ha fortært en energibar og en kopp kaffe, det føltes lenge siden hvor jeg kunne kjenne detaljene i smakene, utrolig godt.

Så ble det koordinering og status på jobb greier som fylte de neste timer, ting går merkbart tregere her, men det gjør ikke vondt nå, så da er tregt å foretrekke.

Snakket med “seniorene”, hvor bekymringen for pusten var det åpenbare, godt å prate med dem. Så en koordinering med kollega og skryt av kreativ spennende start på den nye serien på fjernsynet, ble bekymret når han fortalte om redusert prosentandel på arbeidet på grunn av kreften. Måtte sparre tanker med ham om hvor mye ork det er mulig å håndtere, når kroppen ikke vill gjøre som vanlig og innstilte meg på mer tålmodighet enn hva jeg er vant med og kanskje jeg får se neste ukes start av ferie som distansen jeg får karre meg gjennom for å finne tilstrekkelig hvile og ro.

Flere og flere henvendelser om detaljer, et godt tegn at jeg klarer å prosessere disse henvendelser med tilstrekkelig detaljert innhold, hvor jeg klarer å holde det gående til situasjonen er overlevert før hodet faller ned på puta. Må si formen er bedre enn gårsdagen, en indikasjon på at mine tiltak så langt har fungert til dels hvor dagene har blitt vesentlig mindre fylt med smerte, takk og pris.

Fikk telefon fra morsen rundt kl.18, hvor hun fortalte at farsen er blitt lagt inn på Diakonhjemmet, hvor enigheten var at dette var veldig bra, når pusten ble så forværret.

Ble da å vandre i butikken for min del, må ha mer brus og energidrikke, samt må bestemme meg for hva som skal begynne å spises, for nå er det bare å steppe opp og komme på beina for å støtte “seniorene”. En kort og passe anstrengende tur, måtte vente med å svare den innkomne samtalen fra lillebrosjen, til jeg fikk landet etter turen og brukte tiden til å gi dagens status til sjefen. Ble så en prat med lillebrosjen og latteren sitter alltid løst, selv om tematikken er mer galgenhumor.

Så mat som blir potetmos, kun en tallerken så får jeg se hvordan det tas i mot og håndteres. Så ringe farsen på Dialonhjemmet, hvor jeg fikk en oppdatering av at han allerede hadde vært til røntgen, så da blir det forhåpentligvis ro i kvelden og natten for ham.

Kvelden kom og jeg fikk endelig muligheten til å høre på årets skive fra Tønsberg bandet Seigmen, som leverte gjenkjennbart og dystere bra industrialiserte toner.

(Must step forward and assist)

Tirsdag:

Våknet uthvilt og ferdig sovd, med skikkelig fukt i trøya, så forståelsen er at kroppen jobber fortsatt med sine greier. Startet dagen med en dusj og var klar, faktisk veldig godt å hvile tankene på å bare skulle seile inn i dagene mot ferie, hvor det da er muligheter for å finne balansen igjen, da det ikke finnes ork til noe mer.

Godt å sitte på innsiden når det bøtter ned der ute, så da er dagen i gang og kroppen på vei mot noe som er bedre, selv om det gjenstår en del bevegelighet. En del avklaringer mot jobb og en passe treg takt i dagen, mesteparten av tiden foregår på PC-skjerm på kjøkkenbordet, eller andre steder og på nettbrett, hvor andelen på PC er kombinert surr og arbeid og den andre tiden er det å stable tanker i rekkefølge. Ble å vente ut dagens tur til noe etter kl.18 og kombinere det med en tur innom butikken og plukke med en vegetarianske indisk rett, som er tenkt som dagens passe lette fordøyelige måltid som jeg alltid vet smaker bra.

Turen til butikken ble via nabolaget over brua Kamelen og ned langs elva, hvor elva var dagens mål, opp Bybrua og bort til butikken, hvor sekken ikke var overfylt, men tung nok i denne tilstand.

Fikk snakket med “seniorene” om farsen sin tilbakekomsten fra sykehuset som hadde gått greit, så da er de igjen samlet. Ble deretter å forsøke å følge med på fjernsynet, men det er for mye negativitet og overfladiskhet, hvor det eneste jeg får notert er noen stikkord jeg får forsøke å reflektere mer over senere. Passe sliten og egentlig klar for sengen, men strakk det noe over midnatt.

(Combining illness and work)

Onsdag:

Ny dag og nokså innvendig greit som i går, men har nå en høyre skulder og et venstre kne som har vondt, uten å helt se hvor dette kommer i fra, skulderen kan stamme fra gårsdagens forkjære stilling når hodet bare tok en blund, men kneet er et mysterie som jeg ikke ser sammenhengen med. Våknet som i går passe utsvettet i natt t-shorta, så kroppen jobber iherdig på nattestid og dagen startet passe seigt, uten følelsen av hverken hopp eller sprett.

Det gledelige er å se solen titte mer og mer inn via verandaen, så dette kan bli en flott onsdag, selv om den ser ut til å ha begynt med tendenser av grått og fuktige veier. Lagde en kopp kaffe og sovnet, slik at jeg våknet til is-kaffe, er jo moderne trend det da, men ikke noe for meg viste det seg etter en slurk.

Fikk avklart med prosjektleder og underleverandør om skjermer på vegg, så da vet jeg at det er håndtert også.

Fikk en telefon fra sjefen og fikk avgitt detaljer og betraktninger rundt valgene de har tenkt på, gode valg så langt. Fikk balansert forventningen om hva som er kapasitet og ork nå og hva som er sannsynlig formkurve, slik at jeg forsøker nå å karre meg frem til ferien og hvile, med telefonisk støtte på det jeg kan bistå med frem til det.

... fortsettelse følger ...