Buss for tog på strekningen Drammen til Oslo i månedsskiftet november og desember 2017

Hjertelig takk NSB, for et godt alternativt opplegg som så langt har fungert perfekt for meg.

Det at det går hyppige avganger både tidlig og sent, har gjort at min tidlige ferd inn mot hovedstaden har vært noe tidligere enn vanlig, men upåklagelig, selv med sno og snø i luften.

Hjemkomsten har også blitt noe senere enn vanlig, men så har jeg kunnet kombinere tidlig og sent, med sent og tidlig, eller sent og sent, så lenge avgangene har gått hyppig på alle tider.

Hjertelig takk igjen og hvis dette er malen som blir gjeldende for fremtidig håndtering av alternativ transport for tog, så er jeg rolig og trygg på at vi i sammen skal håndtere dette like bra i fremtiden også.

Skryt, skryt, skryt skal dere ha for håndteringen av buss for tog på strekningen Drammen til Oslo, månedsskiftet i slutten av 2017

Men jeg gleder meg til toget er på sporet igjen, transport på gummihjul er bare nest best, uansett hvor bra opplegget er.

Kjempe hilsen fra pendleren Jan-Erik Sandbæk.

Høsten kommer alltid etter sommer …

Med blikket rettet frem, er eimen av før med som naturlig årsak til hva som har vært og alt som nå er.

Kjenner følelsen av sommer som et solid underlag og fryktløst titter inn i den regnfulle høstdag, når tanker om ferie på skinner og til sjøs titter frem i gode minne blink.

Fryder meg i dagen med TV-aksjonen, ved å følge P3 redaksjonen, med uhøytidelige smil om munnen.

P3 gir i år jernet for UNICEF, hver høst assosieres med gale og sprelske innslag for å oppfordre til omsorg og giverglede fra P3 programlederne, en fryd og humoristisk 100 timers sending, som virker på min glede over å putte penger på bøssene som var her nå nettopp og selvfølgelig bidrag på SMS til P3aksjonen.

Høstmørket har sine lyspunkter og i år er det kunnskap som er nøkkelen for den kommende generasjon - God sak.

Norgesferie 2017 - På skinner og til sjøs

Ute på tur, et flott sted å være, fint å være turist i eget land. Det å oppdage alt det som befinner seg hele tiden så nære, gir en egen ro og forundring, når det oppdages.

Årest sommerferie er egentlig reisen, det å nyte forflytning og oppdage underveis.

Skal ikke undervurdere stedene som er festepunktene:
Trondheim, Bodø, Brønnøysund, Bergen, Myrdal og Flåm.

Min plalagte sommerfryd, er først og fremst tillagt ferden på skinner og forflytningen til sjøs.

Skinneglede

Sjøglede

Norgesferie 2016 - En stjerne-tur med bil

I år er planen å oppleve Moldejazz, bruker rolige dager for å ta inn inntrykket fra nærområdene og inkludere Atlanterhavsveien, sammen med Geiranger og Trollstigen på veien opp til Molde.

Ferien har hovedmålet å erfare og oppleve underveis, derfor har kartet blitt pyntet med stjernemerkede oppdagelses punkter, et arbeidsverktøy som gir fleksibilitet for å inkludere tilstrekkelig med muligheter, uten å ekskludere spontanitet og ennå ikke oppdagede severdigheter.

Den videre ferd vil bli en reise hvor stjernene er navigasjonspunktene og gleden over å oppdage er drivet i feriedraget.

Hvorfor bli en sur og bitter gubbe …

Med harde rytmer fra tyngre rock og hengende munnviker, så er det lett å se det sorte i en opplyst solskinnsdag.

Noen dager er bare glasset tomt og andre dager bare nærmere halvtomt, når alle omkring smiler oppriktig og godt.

Det er hardt å være “mennesche” og dette må ikke glemmes eller gåes stille forbi.

Prolog

Undervurdert aldri erfaring og innsikt, finn forankring til kjente formularer og vær tro mot realitetene.

Rettled de forfjamsede og vær overbærende, med de kunnskapsløse, som vil innse det uunngåelige til slutt.

Oppskriften

Fyll på med svartsyn og glo olmt på alt som har tendenser til utagerende uskikkelig latter eller smil, skyt inn tunge innskutte bisetninger som realitetsorienterer det enkle smilstartende og vær tro til ambasadørplikten ovenfor det å holde fast ved nedadgående tendenser i ethvert rom fylt med forvirrede smil.

Forskjeller

Det å se tingenes tilstand fra flere sider, er en opphøyet begavelse som få er forunt detaljrik innsikt og forståelse av, dermed må dette være med i forståelsen av hverandres styrker og svakheter.

Individuelle styrker er ofte en oppskrytt realitet, hvor svakheten i det trodde må klargjøres tydelig.

Noen er mottakelige for realitetsorienteringen, mens andre er mer forvirrede og har behover for mer stimuli.

Forskjeller er fint, slik at det annerledes også kan oppleve å forstå mer av det riktige.

Veien fra

Det å ha et utgangspunkt, er basis for plattformen og skoene til fotfestet som er nødvendig for å forstå hva som virkelig er.

Støpeskjeen som former balansen mellom underlag og føtter, har alltid vært det som prisgir grunnlaget og hva som gir innsikt i rammeverkets soliditet.

Veien videre

Utsikt og innsikt, er hodets forståelse av sett og forvaltet. Egenskaper som klart gir muligheter for å kunne stake retning og se kursens videre ferd.

Forståelsen av sett, er observasjonsevnekunsten å skille på virkelig sett og bare tittet på.

Forståelsen av forvaltet, er hvor erfart omsettes og oppfattes solid godt.

Kombinasjonen av hva som sees her og nå, tilkoblet riktig erfart, gir alle forutsetninger for innsikt i veien videre.

Veien til

Tilstrekkelig løftet blikk, som ser det fremtidige i et erfarent perspektiv, er hvor ansvarlighet klart ligger.

En trygg ferd frem til hvor enhver idiot også vil få mest ut av sitt eget potensiale.

Individer

Det å være seg selv, er en rett alle skal ha. Selv om det går på tvers av sitt eget beste, med manglende forståelse og ingen god tilrettelagt mulighet for kunnskap av nødvendighet, noe som gir omgivelsen grobunn for tålmodigheten.

Individets forståelse av rasens overordnede mål, fra naturens side, er overlevelse og kun det.

Hvor godt det individuelle bidraget er for å oppfylle rasens mål, er det fortsatt mye potensielt å arbeide og tilrettelegge for.

Enkeltpersoner

Som de enkeltpersoner vi alle er, har alle den fantastiske gleden av å kunne oppfylle det å fungere som små tannhjulet i klokke mekaniken.

Ved å påvirke og bidra til det store urverkets funksjon, vil det maskinelle nødvendige fort gjenkjennes og prioriteres naturlig.

Flokken

Hvem er vi, vi er hvem. Uavbrutt vil samhandlingen være naturlig og bjellesauens taktfasthet være veien vi går.

Hvilke krefter som ringer i lederbjella, noe varierende og i sakte driv fremover, periodisk sideveis, de ganger individuelle krefter forenes i fremskrits begrensende krefter som forstyrrer flokkens bevegelse fremover.

Fellesskapets synergi

Samhandlende krefter, gir alle og enhver rom til å forstå eget bidrag i helheten, ved å gjenkjenne retningen som bevegelsen fremover har.

Riktig

Hva som er riktig, barnlig enkelt å kjenne på. Kreftene i de barnlige år, hvor Oppdagelse var noe som skjedde hver dag og hele tiden, omsatt forståelse og bistand til forstått, når noe var utydelig.

Dermed er riktig, direkte assosiert med artens overlevelse.

Det helt riktige

For å lage en omelett, så må eggene knuses og med nennsom hånd røres ingrediensene i sammen før stekepannen omgjør det flytende til spisbar fast form.

Igjen så fremstår det fornuftig riktige som eneste vei å sikte, noe som vil føre til at alle forvirrede krefter, skal kunne være forvirret og hjelpes med innsikt i å bidra.

Det riktige vil igjen være der hvor driven i det overlevde, gir mer av det helt riktige.

Ansvarligheten

Noen må ta rollen, som rettleder og omsorgsfull guide. Konstant påpasselig påse at rollen er tydelig og klar.

Historie og utsikt, smeltes til en fremtid som en korrigert historisk, basert på riktigere valg for historiske blundere.

I det store ansvarlige perspektiv, er universets mysterier brutt ned til det enkleste nivå - Å overleve.

Epilog

Innenfor de nevnte rammer her over, er det enkelt å holde tilstanden til arten menneske på rett kurs, noe som åpenbart ikke er tilfelle.

Dermed er det påkrevet å påta et ansvar for å være en skinnende fyrlykt i mørket og lyse opp tydelig.

Kraften som gjenkjennes enklest og best, er den strenge fremtoning av solid kjent kunnskap.

Som en gammel og gretten gubbe, er det påkrevet å minne oss alle om retningen for artens overlevelse.

“Jakten på lyset”

Et naturlig valgt prosjektet, i en tid hvor mørket kommer tydeligere frem og lyset blir mer som dekor og kulisser. Aktivitet som føles nødvendig for årstiden som nå er høst, hvor mørkt blir mørkere og savnet etter lys fremstår enda tydeligere.

Følg jakten her:

https://docs.google.com/document/d/1QmlL4uygOdahqKy2P6Hr0FQPywXqAeBdzX2FdrI-Cno/edit?usp=docslist_api

Det evige vennskap oppstår på det åpne hav ...

Venner for livet uten å direkte måtte møtes igjen ...

Når naturen råder, ved oppdagelse av lunhet til natt og dag, en direkte åpenbaring av livet.

Alle forstår den enkle glede i de lette sjødager, kontrastfull råskap og tilhørende nødvendig innsats er fantastisk tilstede når havet viser seg frem og alvoret gjelder.

Grenser sprenges, selv om rammeverket er håndterbart, men de váre og forsiktige tanker som landjordens trygghet inneholder, må forseres og oppgavene må bare løses av oss tilstede. Kjente ofte på det utrygge i det trygge og innrømmer at den største gleden var best når det trygge dominerte.

Vennskapet som oppstår på det åpne hav er for alltid, selv om vi ikke skulle treffes igjen. Båndene som knyttes og den åpenbare samhørighet, er overveldende og skaper modig motivasjon, selv for de høyderedde og bølgeforsiktige.

Store deler av arbeidsoppgavene som deles, er fra 10 meter over dekket på skuta og opp til 30 meter. Mye skjer hengende utenfor skipsripa, med havet som underlag, der hvor gyngingen duver rått frem og tilbake.

De første turer inneholdt tanker om det var best å falle i vann eller på dekket, uten at disse tanker forstyrret mer en brøkdeler av tiden, da oppgavene er et felles forstått av "må få gjort".

Dynamikken i gruppa blir brukt for alt den er verd, noen grep ansvar på dekk, andre i mastene og seil ble satt og revet uavhengig av vind og bølgenes råskap.

Landkrabber ble sakte omgjort til sjøulker, når det meste av sjøsyke var ristet bort, så ble oppgavene utført med innlevelse og fryd. Alle deltok, selv så mye motstand en sjøsyk kropp vartet opp med og resultatet var fokus utenfor spy og kvalme, det var felles oppgaver som gjaldt.

Når vi møtte naturens råeste råskap på vårt seilas, så var vi så klare som vi kunne være, gynging og vind skremte bort alt av sykdomstegn og alle kjempet i sammen om brasene.

Kurs- og vindendringer kostet såre hender, svette kropper og stive muskler, tilstrekkelig mot når stegene bar opp stigen til storseil, stump, mers, bram og røyl i forre mast, stormast og kryssmast.

Det krever sitt av mannskapet å få et seil med tilhørende utstyr, både opp og ned, de ca. 1,5 tonnene som skal dit det kommanderes, er prisgitt vindens kraft og bølgers gang, samt råskapen i vår kraft.

Flere ganger hang vi med all kroppsvekt i tauverket uten å få rikket en eneste millimeter, fri-vaktene kom til unnsetning og bidro med den største selvfølgelighet og vi alle var igjen på rett kurs.

Under kyndig ledelse, så mestres det utenfor trodd mulig, da alle er klar over at oppgavene bare må løses. Når kommandoer gis, så inneholder disse en klarhet som er fortalt og en ubenhørlig tro på at vi kommer til å lykkes.

Det er deilig å mestre i sammen med dere, mine kjære medseilere og mannskap, mennesket oppdages i sin enkelhet og nattens nærhet blir raskt direkte naturlig.

Jeg elsker livet, naturens råskap, troen på at jeg kan mer enn trodd og disse fantastiske mennesker som jeg har delt havet med.

Vi er alle knyttet i sammen og ble det egentlig umiddelbart etter at vi gikk leideren ombord på vår kjære fullrigger Christian Radich.

Hvor mye vi lærer av å "kjempe" i sammen om å løse oppgaver og utfordringer, er noe jeg bærer med meg inn i tankesettet til livets skute, hvor vi alle seiler i sammen i takt med naturens variasjon.

Takk for nå mine nye venner for livet, for dere er alle med i den pulserende regionen, så lenge hjertet mitt slår og skulle vi møtes igjen, så vet jeg at fryd og livsglede igjen vil flomme inn over mitt indre landskap som en bølge av det evige vennskap som oppstår ute på det åpne hav.

Venner for livet uten å direkte måtte møtes igjen ...

Tre år går plutselig ...

Her skal du leve, er ordene som fremstår tydeligst, når skrittene svinger rundt byggene på Fløia.

Ord som ga mening, gir mening og som er meningen med tilværelsen her og nå - å leve - for alt annet er bare resultatet når livet er ferdig levd.

Dagen i dag, ble en flott luftetur opp langs ælva, en naturlig tur innom Fløia området og parken ble det, hvor jeg fortsatt kan høres latter og se alle de gode smilene. Plutselig kommer minner fra et trekspill i denne hagen, som spres fra minnene om en uforglemmelig ettermiddag som var en gang, kjenner en takknemlig glede stråle på ny og smiler ørlittegran trist, men godt.

Når blikket løftes mot bygget som bades i den solfylte dag, så holdes den ene hånd opp, som solskjerming mot det skarpe lys og jeg lager bildet av konturen til en kjent skikkelse i vinduet, som har utsikt mot den idylliske parken på baksiden av huset, der rommet fortsatt er.

Innbiller meg å se en Dachs ligge fornøyd i den ene armkroken, en mer langstrakt persisk mynde sittende overaskende stille ved den ene siden og en årvåken gjeterhund på den andre. Konturen av flere dyr kan sees så naturlig nære, før strålene fra solen blir for sterkt for øynene som har sperret seg mer og mer opp, for å forsøke og se enda mer.

Godt stemt, vandrer Tara og jeg videre med en god tristhet som blandes med realitetene og livets magi, finner det flotte elvelangs og ser vannet renne ubenhørlig videre og trykker det gode tett inn til hjerteregionen og kjenner varmen fra det opplevde og erfarte som fint, fra vårt.

Blå himmel og en pyntesky i ny og ne, fantastisk å bare kunne gå, se, føle, tenke, smile og le - Dette er en fin dag, eller hva sier du Tara? Stille bekreftende ser hun på meg og vi lunter videre med solen i ryggen.

Dagen skumrer over i en form for startende kveld og gleden i dagen får et snev av naturlig slumrende svakt mørke, noe som også er greit, da det gode forsterkes av å vite hvor skjørt og flott det levde egentlig er.

Det er godt å minnes, det er godt å leve - noe som er den overleverte arv fra våre tapre nære og kjære, som nå er plassert i hjertenes livspumpende varme i vårt levde.

Det er godt å minnes, det er godt å leve - Lev godt alle sammen, husk å smile !

Stille i stormen, men hvem sin storm ...

Definisjon "Stille sone", er ikke bestandig åpenbar.

Tegn med en mobil som har rød strek, er forholdsvis uttrykksfull, men ikke presist.

Er det ikke lov å motta og utføre samtaller, hva med tekstmeldinger og hvordan mottas digitalt lesing av e-bøker på det tidligere nevnte apparatur med strek over?

Noe utydelighet som føyes inn i rekkene av hva ordene "Quiet zone" egentlig inkluderer.

Kan ikke et forkjølet individ plassere legemet sitt i en slik tilstand, pga potensielt hosteforstyrrende aktivitet og er medbrakt håndduk å anses som er støyredskap.

Hvor går grensen til stemmevolum, ikke høyere enn taleinformasjon eller lukkesystemers meldesignal?

Noe opp til enhver, men hva vil opp til enhver si. Dagsform for toleranse, naturlig grinebitteri eller bare selvutnevnt sheriff etter eget fortolket.

Fantastisk avslørende for hvem som bare ønsker å utøve, når mobilen kimer i vilden sky fra samme individ som ønsker å regulere omgivelsen. Noen har regler for andre som ikke inkluderer en selv, fantastisk grunn personlighet, som avslører vondt i det indre.

Når det vonde i egen sfære tar overhånd, så oppdages dette ikke før munnen har reagert på ukontrollerte mekanismer, som døyver egen utfordring, ved å stikke fingeren inn i siden på individet som defineres som årsak. I en form for selvjustis i en vigilante fremtoning, blir utagerende handling medisin for egen uforstand.

Tilbake til tydeligheten i det oppfattede, Hvor mye sier et skilt, så mye som kulturen tillater og hvor romslig det naturlig er å ivareta omgivelsen til andre.

En direkte og allment forstått utøvelse, er fantastisk vanskelig. Spesielt i et sammenblandet  samfunn, men når kun etnisk norske er samlet i sonen, så overrasket mitt sinn av hvor komplekst sammenblandet det hele egentlig er. For noen mennesker er flerkulturelt innstilt og distansert fra gammel toleransen.

Så godt å se, men så fortvilenes å skjønne, at verden har mange lysår å gå føre tolleranse er oppnådd, uavhengig av personlig utfordring.

Neste gang jeg igjen befinner meg i stille sonen, så vil jeg igjen prate lavt, ikke snakke i mobil, ei heller la den ringe forstyrrende. Jeg kommer fortsatt til å lese e-bøker og svare SMS'er i det stille, selv om dette utfordrer signalet som skiltet gir.

Jeg kommer til å tillate meg å leve i en form for harmoni med omgivelsen og så har omgivelsen rett til å korrigere meg, om det forstyrrer den indre ro.

Så deilig å være et individ, så deilig å være tilstede i sammen og jammen er det morsomt å oppdage andre sine tydelige problemer. Kanskje verden blir bedre om vi snakker om problemene og ikke tilslørte utfordringer.

"Finca Papi" : Son Sala - Å leve livet

Mallorca viser seg fra en sjarmerende side, på "Finca Papir", midt mellom Cas Concos og Felanitx.

Plassen her Son Sala, som fritt har blitt oversatt til å leve livet, er kledelig for "Finca Papi"(Pappas gård).

Øy livet består av sjarmerende naturlige gårdslyd og fuglekvitter, som gir livet et smilende start når natt blir til dag.

Når livet langs det gigantiske svømmebassenget er håndtert og valget er selvgrillet fritt valgt kjøtt eller en spasertur sørover til Cas Concos (25 minutters gange) eller nordover til Felanitx (35 minutters gange).