Helseangst kan bosette seg i oss alle - Pandoras eske, del 02 ...

Hypokondri, også kjent som helseangst eller sykdomsangst, er en tilstand karakterisert ved overdreven bekymring for egen helse og frykt for å ha alvorlige sykdommer.

Et passe steg to i utforskningen av ord som beskriver tilstand eller egen forståelse av noe oppfattet, en kobling som jeg umiddelbart ikke tror er så enkel å fraskrive seg - Så da får vi vågalt utforske denne definisjonen også.

For å stille diagnosen hypokondrisk lidelse, må følgende kriterier oppfylles:

Vedvarende opptatthet: Pasienten må ha en vedvarende opptatthet av muligheten for å ha en eller flere alvorlige fysiske sykdommer.

Varighet: Tilstanden må ha vart i minst seks måneder.

Betydelig påvirkning: Lidelsen må være forbundet med betydelig belastning eller ha negativ innvirkning på pasientens sosiale eller yrkesmessige funksjon.

Feilaktig tolkning: Pasienten feiltolker ofte normale kroppslige fornemmelser eller mindre fysiske symptomer som tegn på alvorlig sykdom.

Vedvarende bekymring: Bekymringen vedvarer til tross for medisinsk utredning og forsikringer om at det ikke foreligger alvorlig sykdom.


Det er viktig å merke seg at hypokondri kan opptre som en primær lidelse eller sekundært til andre psykiske lidelser. Differensialdiagnoser og komorbide tilstander som bør vurderes inkluderer:

• Depresjon
• Generalisert angstlidelse
• Panikklidelse
• Tvangslidelse
• Paranoid psykose
• Somatiseringslidelse

For å stille en korrekt diagnose er det avgjørende å gjennomføre en grundig klinisk vurdering og utelukke andre mulige årsaker til symptomene.

Leger bør være oppmerksomme på at pasienter med hypokondri opplever reell angst og bekymring, og at en empatisk tilnærming er viktig for å bygge en god terapeutisk allianse.


Her var det mye å ta tak i, hvor det første forutintatte kan kjennes på som riktig, at elementene her har grader som grenser nært opp mot min oppfatede normalitet.


Min egen analyse:

Var ikke noe skamfullt å trekke disse elementene inn mot mitt levde, da det absolutt ikke finnes usympatiske åpenbare momenter, bare elementer som vil kunne mestres.


## Pasienten må ha en vedvarende opptatthet av muligheten for å ha en eller flere alvorlige fysiske sykdommer.
- Her vil det alltid finnes tanker som jeg har tenkt, selv om ikke de tankene blir værende som det viktige i øyeblikket - Så "Ja" blir på en måte svaret på dette punktet.


## Varighet: Tilstanden må ha vart i minst seks måneder.
- Her blir svaret "Nei", selv om tankene har sporadisk vært med i mer enn de nevnte antall måneder, så har ikke min tilnærming vært vedvarende.


## Betydelig påvirkning: Lidelsen må være forbundet med betydelig belastning eller ha negativ innvirkning på pasientens sosiale eller yrkesmessige funksjon.
- "Nei" er den umiddelbare responsen, her har jeg ikke latt tankene føre meg inn i så belastende tankerekker at det har påvirket på en så betydelig måte.


## Feilaktig tolkning: Pasienten feiltolker ofte normale kroppslige fornemmelser eller mindre fysiske symptomer som tegn på alvorlig sykdom.
- "Ja" er refleksen her, for alle endringer eller overraskelser får oppmerksomheten til å koble kjente og ukjente forståelser av nye skavanker.


## Vedvarende bekymring: Bekymringen vedvarer til tross for medisinsk utredning og forsikringer om at det ikke foreligger alvorlig sykdom.
- "Nei" er igjen det svaret som min assosiasjon trekker frem som forstått, har hatt tilitt til helseinstanser og -personell som har krysset mine veier.


Oppsummering:

Roen i uroen er fortsatt i balanse og svarene ble mer som først forventet og ikke fryktet, så er det åpenbart at vi alle har mer eller mindre grader av elementene, men ikke fullt så inngripende i den daglige oppmerksomheten og min forståelse av at det kan belaste er helt åpenbar.

Aktiviteter som krever mer enn det hverdagslige ...

Pause og Avtale:

Jeg satte hverdagslivet frivillig på pause i starten av årets sommer, da tidligere erfaring med prosjektarbeider som har "skarpe" datoer som må overholdes, har behov for periodisk sterk dedikasjon og innsats utover det vanlige.

Noe mine nære og kjære var innforstått med og som ga meg muligheten til å løse oppgavene i juni og starten av juli, både natt og dag.

Kapasitet:

Innsatsen krever og gir samtidig forståelse av egen kapasitet, hvor toppidrettsutøvernes beskrivelse gir mer åpenbar mening, enn tanker som tror at det er tomt for krefter og hvor kroppen faktisk da fortsatt har masse mer kraft enn trodd.

Når det planlagte og de hverdagslige krever samtidig fokus, så avhenger gjennomføringen av bistand eller sekvensiell forskyvning, noe som tilsier at momentene må angripes i rett rekkefølge og innen tilstrekkelig tids horisont.

Overraskende nok så er det alltid tilstrekkelig med tid og kapasitet, om kravene får riktige forutsetninger i forhold til det som er mulighetslandskapet.

Verktøyet:

Kontinuerlig justering er alltid verktøyet som sikrer at fremdrift sikres, hvor en dynamisk tilnærming alltid spiser av innlagt buffer, som på forhånd har tatt høyde for eksisterende usikkerheter.

Når usikkerhetene er konstatert funnet og tilmålt omfang kan kalibreres i henhold til plan, så kan innsatsen justeres inn mot kjente delmål og planlagt gjennomføring.

Målgang:

Begge aktiviteter ble denne gang løst innen planlagt horisont og med større innsikt, fra hva som ble oppdaget og lært underveis.

Hva er prisen:

Prisen for dedikert og avtalt innsats, er alltid tilstede og utarter seg på forskjellige arenaer.

Hvor det å kalkulere med at gamle foreldre fortsatt har helsen i behold på den andre siden av dedikasjonen, kan bekreftes og fraværet beriker heldigvis denne gang med en innsikt av at de gamle håndterer alle digitale utfordringer ved å bufre opp vanskene og finne andre veier forbi.

Barna er såpass store at de håndterer sine hverdager og hvor bistand fortsatt kan utøves via sporadisk koordinering og fjern utveksling av tanker om problemene som oppdages.

Finne tilbake til en mer kjent døgnrytme og roligere uro, er en tålmodighets oppgave som fort trenger en uke med forsøkt vanlig rytme og vanlig hverdagslig undring, en stor porsjon raushet og masser av egen tålmodighet må til.

Nå har det straks gått en uke siden bekreftet stabilitet med de nye løsninger og søvnrytmen er i ferd med å finne sin takt, hvor jeg nå de to siste netter har våknet opp i sengen og ikke sovnet på sofaen.

Konkret erfaring:

Det mest åpenbare i erfaringsoverføringen er at alderen krever sitt og det å basere seg på 36 timers økter mellom søvn, er noe i overkant, selv om det er halvparten av hva jeg baserte med på for 15 år siden. Noe jeg absolutt må ta med meg, fra det mine gode kollegaer gjorde meg oppmerksom på mot slutten av den dedikerte perioden.

Mer involvering er påkrevd, slik at risikoen for "single point" ressurser ikke er like stor, selv om bistanden var tilstede, så er det risiko at dette kun er innleide ressurser. Da alt det erfarte ikke alltid kan erstattes av dokumentasjon.

Endringene som disse to prosjektene utgjør er dessverre noe sluttbrukerne våre ikke merker, noe som er det sørgelige faktum og det ultimate bevis på at implementeringen av endringene har lykkes.